Asiabloggen
Slaraffenliv i Shianoukville Scooterkjøring i Hanoi. Og verdens billigste øl. Vietnam på langs: nord Vietnam på langs: sør Chiang Mai – Bohem à la chic Turens stiligste hotell Flukten fra flommen

Hjemme!

20. mai 2011 | Posted by 1 comments

Jepp, det stemmer, vi kom tilbake til moderlandet 10. mai 2011! Dette har vært en helt fantastisk tur som vi aldri, aldri vil glemme. Takk til alle som fulgte med på bloggen, takk til alle flotte mennesker vi har møtt på vår vei!

De siste fem dagene av turen hadde vi «cooldown» i Bangkok med konsert, spa og shopping – før vi vendte snuten hjemover:

2011-05-07-15-42-06---IMG_5020---HeAx

2011-05-07-15-41-30---IMG_5018---HeAx


Laffing i Laos

10. mai 2011 | Posted by 0 comments

Etter turen rundt i Kambodsja var vi ti dager i Laos. Mest tid har vi brukt i Luang Prabang og deretter var vi noen dager i hovedstaden Vientiane. Bussturen mellom de to byene tok omtrent én dag, med ingredienser som fire-fem motorstopp, noen hyperaktive høner som flakset rundt i bussen hele turen, og mye annet interessant.

Ikke så mye tid til å skrive nå, så nøyer oss med å si at dette er et utrolig flott land – naturen er vakker og menneskene er hyggelige og stillferdige. Vi merker at det er kort tid siden Laos «åpnet seg» mot omverdenen – her er det lite turisme sammenlignet med nabolandene og et generelt lavt og behagelig tempo. Vi vil tilbake!

Luang Prabang: Fransk Indokina-landsby og templer i skjønn forening


Soria Moria og templene ved Angkor

9. mai 2011 | Posted by 1 comments

Thailand og Kambodsja har en grensedisputt gående ved Preah Vihear-tempelet, og kampene blusset opp igjen omtrent akkurat da vi satt på bussen mot byen Siem Reap, som heldigvis ligger et stykke unna. (Siem Reap betyr forresten udiplomatisk nok «seier over Thailand» på kambodsjansk!) Saker som dette hører man lite om i nyhetene hjemme, men nå har de holdt på en ukes tid, et tyvetalls soldater er døde, og omkring 50 000 har flyktet fra området. Akkurat nå virker alt fastlåst: Thailand krever å løse problemet bilateralt, mens Kambodsja vil ha Indonesia og Asean inn som megler. Hver sin tåpelige unnskyldning for å ikke snakke med hverandre, altså.

Men – tilbake til Siem Reap. I likhet med de fleste andre langveisfarne dro vi ikke hit for å oppleve selve byen, vi kom for å se de majestetiske Angkor-templene. Mellom år 800 og 1400 var nemlig dette området sentrum for Sørøst-Asias mektigste rike. Her var også den største byen som noen gang har eksistert i perioden frem til den industrielle revolusjon. Riket var så mektig at historikerne ikke skjønner hvorfor det falt så kjapt – én teori er at de rett og slett brukte for mange ressurser på å bygge templer. En mager trøst for de gamle khmer-kongene kan være at de skapte litt av en turistattraksjon – templene er virkelig fantastiske!

Angkor Wat i soloppgang

En vanlig dag i området starter omtrent klokken 0500. Da får man med seg soloppgangen ved Angkor Wat, verdens største religiøse bygning. Dessuten er det lurt å starte dagen så tidlig når gradestokken kryper mot 40 senere på dagen. Den store folkemengden er gjerne like minneverdig som selve soloppgangen – fotoentusiastene er selvfølgelig på plass. Dagens ivrigste var herremannen markert med rød sirkel. Etter en time med finjustering av komposisjon og innstillinger viste det seg at et tre sto i veien for soloppgangen. Resten av folkemengden bare flyttet litt på seg, men vår mann ble så skuffet at han gikk slukøret hjem.

Angkor Wat, klokken 0500. I lavsesongen.

Området byr ikke bare på Angkor Wat, det byr på ufattelig mange buddhist- og hindutempler i alle former og fasonger. Bayon i Angkor Thom var vår favoritt – med sine 54 gotiske tårn og 216 enorme Avalokiteshvara-ansikter. Ta Prohm var også stas. Mens franske arkeologer reddet de andre Angkor-templene fra å bli slukt fra jungelen for rundt hundre år siden, har Ta Phrom stått urørt. Store trær og tempelruiner er smeltet sammen, et merkelig syn. Noen vil kanskje kjenne igjen tempelkomplekset fra Tomb Raider-filmen.

Angkor Wat

Angkor Wat

Angkor Wat

Angkor Wat

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Ta Prohm

Ta Prohm

Ta Prohm

Ta Prohm

I Siem Reap bodde vi på Soria Moria, et hotell som drives av et norsk ektepar. Til tross for at over to millioner turister besøker Siem Reap i året, er dette et av de dårligst stilte områdene i Kambodsja: Fattigdommen er påtrengende. Da er det inspirerende å se hvordan litt innsats utenom det vanlige kan skape lykkelige historier. Kristin og Ken har en veldig sunn tilnærming til bistand. Fokuset er langsiktig, og lokalbefolkningen skal hjelpes i riktig retning – der de skaper sine egne verdier og en bedre fremtid. I samarbeid med lokale NGO-er som NEDO (The Norwegian Educational Development Organisation) og Sangkheum-senteret ansetter de vanskeligstilte unge. Gjennom sitt eget Soria Moria Educational Development Program sørger de for at barna får både skolegang og yrkesopplæring.

Da vi var på Soria Moria var Kristin og Ken akkurat i ferd med å sluttføre sin donasjon av 51 % av hotellet til de ansatte. Den nye hotellsjefen på Soria Moria heter Sam Sokha. Da hun begynte å jobbe som hushjelp i 2002 hadde hun ikke fullført videregående. Til høsten fullfører hun sin master i Human Resource Management. Stort mer trenger vi ikke skrive for å understreke Kristin og Ken sitt storsinn, innsatsviljen til de ansatte, og resultatet av arbeidet.

PS! For fem år siden stilte Soria Moria og Sangkheum-senteret lag i Norway Cup. Kristin kunne fortelle noen morsomme historier som understreker forskjellen på et liv i Oslo og et liv i Siem Reap: Plutselig skjønte de hvorfor vi var så rike i vesten – vi kunne jo bare putte noen plastkort i veggen, og ut kom det penger! At det gikk an å teleportere seg opp til en annen etasje var skummelt, men også veldig kult. Dette var altså før den første minibanken og heisen kom til Siem Reap.

Flere bilder, som vanlig:


Røde Khmers grusomheter – og byen som gjenoppsto

5. mai 2011 | Posted by 5 comments

Phnom Penh. Navnet på Kambodsjas hovedstad er så eksotisk at det er grunn nok til å avlegge den et besøk. Og byens historie er så sterk at det nesten er merkelig at den er kommet til hektene igjen.

Asia er ikke akkurat hovedfokus i historietimene i den norske skolen, så her kommer en kort oppsummering av nyere kambodsjansk historie, og en trist beretning om en av historiens verste folkemord.

Etter hundre år under fransk kolonistyre fikk Kambodsja sin uavhengighet i 1953. Etter en periode med fred og optimisme var det etter hvert uunngåelig å bli dratt inn i Vietnamkrigen. Nord-Vietnam brukte kambodsjansk territorium i krigen mot sør, og amerikanerne startet en massiv teppebombing av Kambodsja. Kulturrevolusjonen i Kina var endelig på vei mot slutten, men den ga næring til Røde Khmer – en bevegelse av ekstrem-maoister under ledelse av Pol Pot. Røde Khmer marsjerte inn i Phnom Penh i 1975, og markerte slutten på flere års blodig borgerkrig.

Da begynte imidlertid en samfunnsomstilling så radikal og brutal at den overgår det meste av idioti som tidligere er utprøvd. Kambodsja ble døpt om til Demokratisk Kampuchea, og kalenderen ble satt til år null. Fortid og fremtid skulle glemmes, alt som telte var hardt arbeid på rismarkene. Den nye nasjonen skulle være et selvbergende jordbrukssamfunn. I løpet av få dager ble alle innbyggerne i Phnom Penh – inkludert barn, syke og eldre – tvunget til å marsjere ut på landsbygda der de måtte jobbe som slaver i kollektivene. De som satte seg til motverge eller ikke klarte å holde følge, ble henrettet på stedet. Arbeidsdagene var lange, og det var knapt mat. Moderne medisiner var bannlyst, og hundretusenvis døde av sult og sykdom. Ettersom tiden gikk ble regimet mer og mer ekstreme i sin iver etter å renske vekk alt de oppfattet som kapitalistisk, vestlig eller intellektuelt: Å gå med briller var grunn nok til forfølgelse, tortur og henrettelse.

Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 og jaget Røde Khmer opp i fjellene etter tre år og åtte måneder ved makten, var over to millioner døde. Sporene finner vi også i dagens statistikk: Over 60 prosent av befolkningen er under 18 år. I 1989 trakk vietnameserne seg ut av Kambodsja, og så sent som i 1998 overga de siste Røde Khmer-krigerne seg. Samme år lurte Pol Pot rettferdigheten og døde uten rettsak og dom. Den onde mannen led en stusselig død, og ble kremert på en haug av gamle bildekk.

Vi besøkte S-21, en tidligere videregående skole som fungerte som sikkerhetsfengsel under Røde Khmers regime. Her havnet lærere, professorer, leger, økonomer, og en hel del andre tilfeldige folk som ble beskyldt for å være CIA-agenter eller politiske motstandere. Kun sju av de 17 000 som satt fengslet her overlevde. I dag er bygningskomplekset blitt museum, og i gangene stirrer portrettene av de innsatte mot deg som spøkelser fra fortiden. (I likhet med nazistene var Røde Khmer flinke til å dokumentere grusomhetene de begikk.)

17 000 tause ansikter på S-21

Tidligere klasserom, celle på S-21

Tidligere klasserom, celle på S-21

Vi var også på dødsmarkene utenfor Phnom Penh, en av de 20 000 massegravene Røde Khmer etterlot seg. Når man vandrer bortover den fredelige åkeren er det nesten umulig å tenke seg alle grusomhetene som fant sted her for 30 år siden. Men tøyrester og benrester som stikker opp av bakken ligger der som stille, brutale bevis på massemord. Uten å legge noe i mellom forteller små plakater bokstavelig og nøytralt hva som skjedde her.

Stupaen ved The Killing Fields

Stupaen ved The Killing Fields

The Killing Fields

The Killing Fields

Dagen på S-21 og The Killing Fields var slitsom for hode og hjerte, men det er bra at galskapen dokumenteres. Anbefaler også filmen The Killing Fields, som vi så stykkevis og delt på en av bussturene våre i Kambodsja.

De neste fire dagene i Phnom Penh fikk vi oppdage at byen, som en gang var kjent som “Asias perle” på grunn av all den flotte arkitekturen fra kolonitiden, er i ferd med å komme seg til hektene igjen. Da befolkningen begynte å vende tilbake til Phnom Penh i 1979 var byen forlatt, forfalt og plyndret. Sentralbanken var sprengt og penger var avskaffet (sannsynligvis derfor kambodsjanerne fortsatt foretrekker dollar). Men etter at Kambodsja ble tatt inn i varmen av det internasjonale samfunnet i 1991 har livet sakte men sikkert vendt tilbake. Det er i grunn helt utrolig hvor glade og stolte kambodsjanerne er når man tenker på hvilke grusomheter de har måtte gjennomleve i sin nære fortid.

Det bygges og snekres overalt. Phnom Penh har blitt en spennende og levende by. Selv om den sliter med voksesmerter, særlig på grunn av omfattende korrupsjon. (Kambodsja har en tvilsom 154-plass av 178 på Transparency Internationals CPI-indeks). Tilbudene for turister, expats og den voksende middelklassen er mange; Heidi og Axel avla eminente The Dollhouse et besøk for tiltrengt henholdsvis striping og kilpp. Byen byr på mye bra mat, og mange av resturantene drives som veldedighetsprosjekter der gatebarn får gått på skole og samtidig lærer seg et yrke. Mange av byens gamle templer og palasser er restaurert til fordums prakt, og stemningen langs promenaden ved Mekong-elven er god. Helt klart en by i nærheten av turens topp fem (Mumbai, Jaipur, Singapore, Chiang Mai og Hanoi)!

Markedet i Phnom Penh. Vakkert bygg fra kolonitiden.


Ukas skilt: For gravide og eldre

5. mai 2011 | Posted by 0 comments

Ukas skilt er tilbake! Flyplassen i Bangkok har i sin iver etter å følge internasjonal skilting funnet opp sine helt egne varianter:

Som en liten bonus presenterer vi ukas plagiat. Vietnameserne er mer notoriske copycats enn Norgesgruppen og Rema tilsammen. Hvis noen har funnet på noe som funker, kan du banne på at det snart er på plass et dusin mistenkelig like produkter. Ta for eksempel Aquafina – drikkevannet til Pepsico:


Slaraffenliv i Shianoukville

3. mai 2011 | Posted by 3 comments

Sør-Thailand regnet bort, og vi har reist mye i innlandet. I håp om sol og avslappende dager på stranden dro vi sørover til Sihanoukville i Kambodsja. Det var spådd dårlig vær, men slikt skal man ta med en klype salt. Høytrykk og lavtrykk er ganske uberegnelige i denne delen av verden, så fjellvettreglene gjelder her også: stol på gikta, lær deg monsunen å kjenne, og lytt til erfarne folk. Heldigvis var været flott – det samme var solnedgangene:

Det var litt trist å reise fra den fine gjengen vi reiste med i Vietnam! Men vi skal besøke Megan og Jim i New York til høsten, det blir supert. Vi fløy ned til Saigon, og dagen etter brukte vi gode 18 timer til Sihanoukville. Bussturen kolliderte med siste dagen av den kambodsjianske nyttårsfeiringen. Påskeutfarten blir bare småtteri i forhold, og veiene kan knapt kalles veier. Videoglimt fra fergekøen over Mekong-elva på highway 1:

Gylne backpackerfavoritter har en tendens til å eksplodere som turistreisemål etter en stund, og det er tilfellet for Sihanoukville. Serendipity Beach går for å være en strand proppfull av halvfeite europeere i femtiåra og masete innkastere. Man kan heller ikke ligge mer enn et par minutter uten å bli oppsøkt av en av de over 1000 gatebarna som livnærer seg som tiggere eller selgere på strendene i området. Man skal ikke lukke øynene for fattigdom, problemet er bare at disse barna holdes vekk fra skolebenken når man gir til dem eller kjøper av dem. Ikke akkurat bærekraftig. Selv om det er vanskelig å si nei, gir vi derfor heller en pengegave til en lokal organisasjon som arbeider for barn. Og som vanlig prøver vi å gjøre så mange innkjøp som mulig direkte av de lokale.

Otres Beach er visstnok et mer avslappende sted, så vi dro rett dit da bussen endelig var fremme. Otres ligger fortsatt nesten øde, med unntak av noen få gjestehus. Utrolig deilig! Men atmosfæren kommer for øvrig ikke til å vare særlig lenge: Store utbyggingsprosjekter på trappene (og de lukter korrupsjon lang vei, som vanlig).

Veien ved Otres Beach

Veien ved Otres Beach

Vi hadde sett frem til å bo på Done Right, et sted som drives av et entusiastisk kanadisk par og en svenske. De jobber med å spre kunnskap om miljøvennlig byggeteknikk og hotelldrift. Sårt tiltrengt for å unngå de samme feilene man har gjort i Thailand – der enkelte av øyene er rene miljøkatastofer. Kjempebra initiativ! Men som vanlig har innflyttere også noe å lære av de lokale. For eksempel om hvordan man bygger luftig for å holde rommene svale og kjølige. Bungalowen vår på Done Right var katastrofalt konstruert som en lufttett bunker, og temperaturen var ikke til å holde ut! Vi døpte om stedet til Done Wrong og flyttet til et sted litt bortenfor.

Det var herlig å koble ut hjernen og sløve på stranden og drikke billig øl noen dager. Mushroom Point på Otres var også utrolig nok det stedet på turen vi har truffet flest nordmenn! Men det begynte fort å krible i reisefoten igjen, og ferden gikk videre til Phnom Penh.


Scooterkjøring i Hanoi. Og verdens billigste øl.

30. april 2011 | Posted by 4 comments

Vi liker å komme litt under huden på byene vi besøker. Hilse på de lokale, spise der de spiser, besøke stedene de besøker. Vår favoritt blant stedene vi besøkte i Vietnam, Hanoi, var også den mest spennende byen i så måte. Her lever vietnameserne sine liv med blikket i to retninger – tilbake på sin asiatiske arv, og samtidig målrettet fremover med dollartegn i blikket.

Fortsatt ligger larmen av en million scootere som et evig soundtrack over byen. Står du og følger med på et vietnamesisk veikryss ser det ut som en massekollisjon i sakte film, bortsett fra at ingen kræsjer i hverandre. Vil du virkelig oppleve Hanoi, kan det anbefales å leie scooter og ta del i det hele! Det utrolige er at alle oppmerksomt justerer seg etter hverandre, og skaper en form for system i det komplette kaoset. Morsomt, men veldig glad trafikken hjemme i Norge går mer systematisk for seg enn her! Kameraet var med på tur, trykk på play for å snurre film:

Vi spiser også ofte gatemat. Ikke bare er det latterlig billig, men det er en mye bedre måte å oppleve det lokale kjøkkenet enn å spise på en turistvennlig restaurant. Hygienen er ikke alltid på topp, men etter noen måneder på tur er magen såpass hardfør at den tåler det aller meste. Hanoi er virkelig gatemat-mekka! Matvogner eller små kjøkkenkrypinn finnes overalt, og måltidene inntas på bittesmå plastkrakker som slenges utover fortauet. Den store spesialiteten i Hanoi er bún chả. En smakfull suppe med svinekjøtt, servert med frisk salat og nudler. Bun chaen vi fikk på et gatehjørne i Hanoi var en av de beste måltidene på hele turen. Pris: 5 kroner.

Kjøkkenet

Kjøkkenet

Oppvasken

Oppvasken

Den andre signaturretten i Hanoi er crème caramel, opplagt arvet fra kolonitiden. Dette får du kjøpt langs gaten i bittesmå dessertutsalg som selger denne ene retten og muligens noen andre franske kulinariteter. Pris: 2 kroner.

Og når kvelden nærmer seg: ØL. Hanoi er kjent for Bia hoi, trolig verdens billigste øl. Inntas på fortauet der du finner noen med fat og tappekran. Listeprisen gikk akkurat opp fra 4000 til 5000 dong (1 krone og 25 øre) for halvliteren. Slå den.


Vietnam på langs: nord

29. april 2011 | Posted by 1 comments
Gammelt forsvarsverk på toppen av Hai Van-passet

Gammelt forsvarsverk på toppen av Hai Van-passet – fjellruten mellom Hoi An og Hue

Titter du på kartet vil du se at Hue ligger ganske nøyaktig midt i Vietnam. Byen ble hovedstad da Nguyen-dynastiet tok kontroll over landet i 1802 og blomstret i århundret som fulgte, men under den franske krigen og Vietnamkrigen var det ikke ideelt å ligge i klem mellom nord og sør. Resultatet: En by som ved første øyekast virker sliten og skrall – men som oser av gammel intellektuell, politisk og religiøs storhet så fort man gir den en sjanse.

Som de fleste andre byene i Sørøst-Asia sitter det moto-sjåfører og sløver i skyggen på hvert eneste gatehjørne. Levebrødet deres er å kjøre deg dit du vil for en liten slant. Ofte blir det mer minneverdig å chartre en moto med sjåfør for en dag, istedenfor å leie scooter på egenhånd. Dette var også tilfellet i Hue. Den første dagen ble vi fraktet rundt på trange stier gjennom busker og kratt, forbi endeløse rismarker, oppover fjellsider og besøkte små landsbyer på veien. Beste dag i Vietnam så langt!

Fra landsbygda utenfor Hue

Heidi og Axel blir lykkelig gift, får fem barn, mange penger og mange venner. Axel blir alkis i en alder av 40 og lever til han blir 83. Ikke verst.

Dagens RLE/KRL-pensum følger: De fleste vietnamesere vil si de er buddhister hvis du spør, men mer sannsynlig praktiserer de en finurlig miks av buddhisme, konfusianisme, taoisme, animisme og forfedredyrking. Vi besøkte Thien Mu-pagodaen utenfor byen. Det var herfra en av munkene kjørte sin Austin til Saigon og tente på seg selv i 1963, noe som både ledet til et av verdens mest berømte pressebilder – og at verden fikk øynene opp for Diem-regimets systematiske undertrykkelse av alle som ikke var katolikker i Sør-Vietnam.

Thien Mu-tårnet

Thien Mu-tårnet

Sjekk sveisen. Munk i Thien Mu-tempelet.

Sjekk sveisen

Et annet symboler på byens gamle storhet er festningen, laget etter modell av den forbudte by i Beijing. Fortsatt et imponerende skue til tross for hard medfart både under kampene mellom Viet Minh og Frankrike i 1947, og Tet-offensiven i 1968. Alle kongegravene som omgir byen er også storslåtte. De fleste stammer fra mellom 1860 og 1930, perioden da Nguyen-kongene kun var nikkedukker for de franske koloniherrene, og ikke hadde makt til stort annet enn å lage gigantiske gravsteder for seg selv.

Flaggmonumentet sett fra festningen

Flaggmonumentet sett fra festningen

Inne i den forbudte byen i festningen

Inne i den forbudte byen

Et siste glimt fra Hue: Restauranten Lac Thien, drevet av en familie der alle er døve. En fantastisk opplevelse, som minte meg om tiden i barnehagen på Hjemmet for døve på Nordstrand. Eieren lager sine egne umiskjennelige opptrekkere som han gir til gjestene, som i sin tur sender bilder av øljekking rundt om i verden. Vegger og tak er dekket av sprittusj, og vi la selvfølgelig igjen en liten hilsen. Maten var forresten super. Se video:

Vi begynner å bli godt kjent med nattogene i Vietnam, og kom oss til Hanoi i løpet av natten, og videre med buss til Ha Long på østkysten. Ha Long City var en sleezy by med “massasje” på hvert gatehjørne og fasader tapetsert med neonskilt, men det er Ha Long Bay vi kom for å oppleve. 2000 store og små øyer i kalkstein ruver i sjøen så langt øyet kan se. En bra dag med god sjømat og fin utsikt på en av de mange turistbåtene. Resten av gjengen sto og måpte konstant, og det er jo unektelig vakkert. Men vi to – som kan skue utover Aurlandsfjorden når vi kjører over fjellet til Bergen – satt med følelsen av at dette har vi sett før.

På nattoget

På nattoget med Megan og Jim

Ha Long Bay

Ha Long Bay

I en av grottene ved Ha Long Bay

Grotte ved Ha Long Bay

I mange av hovedstedene i Sørøst-Asia har bulldoserne rykket inn og valset over gammel historie og sjarm. Unntaket skulle vise seg å være Hanoi: For en gangs skyld en pulserende by som utvikles i harmoni med sin fortid! Vietnamturens absolutte høydepunkt, en utrolig spennende by. Her får man virkelig følelsen av å oppleve paradokset dette landet er blitt (kommunistfader Ho Chi Minh pryder fortsatt alle pengesedlene i turbokapitalist-Vietnam anno 2011). Sannsynligvis finnes det ingen andre steder der det gamle eksotiske Asia mikses med det nye dynamiske Asia på en like fascinerende måte. Hanoi er den byen i verden som kommer til å oppleve sterkest BNP-vekst frem mot 2025. Vi krysser fingrene for at balansen mellom arv og utvikling holder seg like utrolig som byen gjør i dag.

Vi ble lenger enn planlagt. Man blir aldri lei av å traske rundt i den yrende gamlebyen, der gatene kroker seg fremover og endrer navn hvert kvartal. Gateselgere, kolonialer og andre spesialforretninger på rekke og rad, og kulinariske opplevelser som lurer bak slitte fasader. Og for ikke å glemme det franske distriktet, der majestetiske kolonibygg er restaurert til fordums prakt, og Gucci og Luis Vitton har flyttet inn.

Operabygget i Hanoi

Operabygget

Siste kvelden med hele Vietnam-gjengen samlet

Siste kvelden med hele Vietnam-gjengen samlet

Inne i det flotte etnisitetsmuseet i Hanoi

Vi rakk også innom noen museer, og ikke minst avla vi Onkel Ho en personlig visitt i Ho Chi Minh-mausoleet. Ganske rart i grunn hvordan propagandaministeriet tillater seg å opphøye ham til en slags gudefigur. Hans siste ønske var tross alt å bli kremert.

Ho Chi Minh-mausoleet

Ho Chi Minh-mausoleet

Bilder fra Hue, Ha Long Bay og Hanoi:


Skredderhimmelen i Hoi An

24. april 2011 | Posted by 3 comments

Litt om den store skreddervirksomheten som rår i Hoi An må få bli med på bloggen. Byen er nemlig breddfull av små butikker som skilter med sine omfattende skredderskills.  Etter en liten research på Tripadvisor fant vi fort ut hvilke skreddere av det enorme antallet som var noe å skryte av, og valget falt tilslutt på Kimmy Tailor. Harry navn?  Ja, men flinke var de. På Kimmy Tailor ble vi trygt plassert i hver vår stol med en laptop på fanget.

Så kunne letingen etter den perfekte kjolen eller dressen starte. Litt usikre på hva disse skredderne kunne utrette av underverker, nøyde vi oss i begynnelsen med deres portefølje av utvalgte klesforslag, som var fordelt i ulike mapper på datamaskinen. Men utvalget var heller skuffende for to fashion-bevisste nordmenn. Internettsider fra klesgiganter ble vår neste og eneste redning.

Valget for min del falt til slutt på en bunke kjoleforslag fra nettsiden asos.com. Etter endeløse timer med måling, valg av farger og ørten og førti prøvinger, ble resultatet meget tilfredsstillende for både Axel og meg. Fangsten som er på full fart hjem med posten ble: 3 kjoler, 1 jumpsuit, 1 smoking, 2 vinterfrakker og tre skjorter. Så nå må noen gifte seg.


Stikkord: ,

Vietnam på langs: sør

22. april 2011 | Posted by 3 comments

De siste fem ukene av reisen skal vi bli kjent med det som for et par generasjoner siden var kjent som Fransk Indokina – og som i dag er statene Vietnam, Kambodsja og Laos. Gjennom de siste tusen årene har mektige kongeriker oppstått her, før de like fort har gått under og forsvunnet igjen. Khmer-riket som la under seg store deler av Sørøst-Asia og etterlot seg de fantastiske templene ved Angkor. Det sofistikerte Cham-folket som regjerte i store deler av Vietnam. Listen er lang.

Også i nyere tid er det nok å nevne til å fylle en tykk historiebok, og litt til. Kolonitiden under Frankrike fra siste halvdel av 1800-tallet. Den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig. Ho Chi Minh og kommunistenes krig mot Frankrike. Vietnamkrigen, som skulle vise seg å dra alle tre landene inn i mørket og skape dype sår. Røde Khmers terrorvelde som nesten utsultet og utslettet en hel generasjon. Heldigvis er det bedre tider enn på lenge. Den politiske trenden ser ut til å ha skiftet fra undertrykkelse til økonomisk vekst, integrasjon og generelt bedre stemning. Vietnam har fulgt Kinas eksempel: De har sluppet den økonomiske bremsen, men holder fortsatt en stødig hånd på det politiske rattet. Man har frihet til å tjene sine penger, men ikke frihet til å velge sine ledere. Kambodsja er endelig tilbake i verdenssamfunnet, og forsøker å stable på bena et demokrati. I Laos er fortsatt tempoet lavt, kanskje både på grunn av den rolige folkesjela og at landet er sparsommelig utstyrt med naturressursene.

Sigg er digg

Sigg er digg

Vårt første stopp er Vietnam, og vi forfalsket en returbillett for å slippe inn. Hvilepulsen økte et par hakk da passkontrolløren tok seg god tid på å studere billetten, men vi fikk stempel i passet og gjorde oss klare for å reise nordover gjennom landet – fra Ho Chi Minh City til Hanoi. Vi reiser sammen med en finfin gjeng – med folk fra USA, England, Canada, Australia og New Zealand. En bra anledning til å trimme engelsken altså.

Ho Chi Minh City – eller Saigon som byen fortsatt kalles av alle unntatt den engere kretsen som bestemte navnebyttet. Kanskje det fremste symbolet på det nye Vietnam, der penga rår. Flotte bygg fra kolonitiden blandet med ferske skyskrapere og neonskilt. En liten skuffelse – vi fant rett og slett ikke sjela til Saigon. En halvkjedelig blåkopi av andre mer interessante og pulserende asiatiske byer vi har sett tidligere – men den byr på noen koselige strøk, interessante museer og historiske åsteder.

Rådhuset i HCMC

Rådhuset i HCMC

Etter to netter tok vi nattoget videre til Nha Trang. Byen går for å være Vietnam sitt svar på Miami, og det kan vi skjønne. Fjonge gater og strandområder, høye hoteller, høy partyfaktor og høy charterfaktor. Vi har vært på båttur og sett på øyene rundt byen, før hele turen endte i et sjøslag uten like. Ikke helt det vi så for oss, men slik er visst denne byen, og moro var det jo. Dag nummer to lå vi på stranden ved Louisiana Bar – et gjennomført bra sted med eget mikrobryggeri, basseng og strand. Herlig med litt tid på stranden etter mye tid i innlandet!

Helt grei granattjeneste

Kommunisme anno 2011

Etter noen dager i Nha Trang tok vi nok et nattog (her er det ingen tid å miste!) til Danang, og bussen videre til Hoi An. Her fikk vi endelig en smak av historiske Vietnam! Det er ikke vanskelig å tenke seg tilbake noen hundre år når man vandrer i de trange gatene omgitt av rustikke gule murvegger, eller lusker rundt på frukt- og fiskmarkedet (bildene er derfra). Området har også mange flotte tempelruiner fra Champa-tiden. En liten sykkeltur fra sentrum, så står man i sørenden av stranden amerikanske soldater døpte China Beach. De fleste som er innom Hoi An benytter muligheten til å besøke en av byens over 150 skredderforretninger. Svalstuen og Sjøstedt er intet unntak – noen nye dresser og kjoler er på vei i posten.

Fiskemarkedet i Hoi An

Markedet i Hoi An

Markedet i Hoi An

Ferden gikk deretter videre med buss gjennom det vakre Hai Van-passet til Hue. Stay tuned – resten av Vietnam kommer i neste innlegg.

Til slutt: Tusen takk for alle hyggelige kommentarer på mail, Face og her på bloggen! Bilder fra Saigon, Nha Trang og Hoi An:


Hei bloggen!

6. april 2011 | Posted by 23 comments

Vi har ingen ambisjoner om å klatre oppover topplisten på blogg.no. Vi skal heller ikke tjene penger på reklame for Beta Caroten eller mirakelkurer mot tidlig håravfall. Men like fullt har vi kastet oss på bloggbølgen – fordi vi har samlet opp mange bilder og inntrykk på turen som vi har lyst til å dele med venner og kjente hjemme!

Det ligger ute innlegg og bilder fra turen til nå – i Dubai, India, Singapore, Malaysia og Thailand. Ikke like mye tekst på alle innleggene, men spesielt India har vi skrevet mye om. Så vi håper dere også graver dere tilbake i de gamle postene. Noen vil nok synes det er best å starte med det eldste innlegget først – trykk i så fall «eldre innlegg» nederst, og start på bunn. Fremover kommer vi til å legge ut nye innlegg med (u)jevne mellomrom.

I tre måneder bruker vi alle sansene. Vi ser, lukter, lærer, lever og opplever. Og vi håper du stikker innom asiabloggen.no i ny og ne for å dele opplevelsene med oss.


Stikkord:

På denne siden har du lest om den siste måneden av reisen vår (Vietnam, Kambodsja og Laos)!

Klikk deg videre til eldre innlegg for å lese og se bilder fra reisens to første måneder (Dubai, India, Singapore, Malaysia og Thailand):

Eldre innlegg