Men – tilbake til Siem Reap. I likhet med de fleste andre langveisfarne dro vi ikke hit for å oppleve selve byen, vi kom for å se de majestetiske Angkor-templene. Mellom år 800 og 1400 var nemlig dette området sentrum for Sørøst-Asias mektigste rike. Her var også den største byen som noen gang har eksistert i perioden frem til den industrielle revolusjon. Riket var så mektig at historikerne ikke skjønner hvorfor det falt så kjapt – én teori er at de rett og slett brukte for mange ressurser på å bygge templer. En mager trøst for de gamle khmer-kongene kan være at de skapte litt av en turistattraksjon – templene er virkelig fantastiske!

En vanlig dag i området starter omtrent klokken 0500. Da får man med seg soloppgangen ved Angkor Wat, verdens største religiøse bygning. Dessuten er det lurt å starte dagen så tidlig når gradestokken kryper mot 40 senere på dagen. Den store folkemengden er gjerne like minneverdig som selve soloppgangen – fotoentusiastene er selvfølgelig på plass. Dagens ivrigste var herremannen markert med rød sirkel. Etter en time med finjustering av komposisjon og innstillinger viste det seg at et tre sto i veien for soloppgangen. Resten av folkemengden bare flyttet litt på seg, men vår mann ble så skuffet at han gikk slukøret hjem.

Området byr ikke bare på Angkor Wat, det byr på ufattelig mange buddhist- og hindutempler i alle former og fasonger. Bayon i Angkor Thom var vår favoritt – med sine 54 gotiske tårn og 216 enorme Avalokiteshvara-ansikter. Ta Prohm var også stas. Mens franske arkeologer reddet de andre Angkor-templene fra å bli slukt fra jungelen for rundt hundre år siden, har Ta Phrom stått urørt. Store trær og tempelruiner er smeltet sammen, et merkelig syn. Noen vil kanskje kjenne igjen tempelkomplekset fra Tomb Raider-filmen.

Angkor Wat

Bayon, Angkor Thom

Ta Prohm

I Siem Reap bodde vi på Soria Moria, et hotell som drives av et norsk ektepar. Til tross for at over to millioner turister besøker Siem Reap i året, er dette et av de dårligst stilte områdene i Kambodsja: Fattigdommen er påtrengende. Da er det inspirerende å se hvordan litt innsats utenom det vanlige kan skape lykkelige historier. Kristin og Ken har en veldig sunn tilnærming til bistand. Fokuset er langsiktig, og lokalbefolkningen skal hjelpes i riktig retning – der de skaper sine egne verdier og en bedre fremtid. I samarbeid med lokale NGO-er som NEDO (The Norwegian Educational Development Organisation) og Sangkheum-senteret ansetter de vanskeligstilte unge. Gjennom sitt eget Soria Moria Educational Development Program sørger de for at barna får både skolegang og yrkesopplæring.

Da vi var på Soria Moria var Kristin og Ken akkurat i ferd med å sluttføre sin donasjon av 51 % av hotellet til de ansatte. Den nye hotellsjefen på Soria Moria heter Sam Sokha. Da hun begynte å jobbe som hushjelp i 2002 hadde hun ikke fullført videregående. Til høsten fullfører hun sin master i Human Resource Management. Stort mer trenger vi ikke skrive for å understreke Kristin og Ken sitt storsinn, innsatsviljen til de ansatte, og resultatet av arbeidet.

PS! For fem år siden stilte Soria Moria og Sangkheum-senteret lag i Norway Cup. Kristin kunne fortelle noen morsomme historier som understreker forskjellen på et liv i Oslo og et liv i Siem Reap: Plutselig skjønte de hvorfor vi var så rike i vesten – vi kunne jo bare putte noen plastkort i veggen, og ut kom det penger! At det gikk an å teleportere seg opp til en annen etasje var skummelt, men også veldig kult. Dette var altså før den første minibanken og heisen kom til Siem Reap.

Flere bilder, som vanlig:

Det var litt trist å reise fra den fine gjengen vi reiste med i Vietnam! Men vi skal besøke Megan og Jim i New York til høsten, det blir supert. Vi fløy ned til Saigon, og dagen etter brukte vi gode 18 timer til Sihanoukville. Bussturen kolliderte med siste dagen av den kambodsjianske nyttårsfeiringen. Påskeutfarten blir bare småtteri i forhold, og veiene kan knapt kalles veier. Videoglimt fra fergekøen over Mekong-elva på highway 1:

http://www.youtube.com/watch?v=gptkyoZCiyY

Gylne backpackerfavoritter har en tendens til å eksplodere som turistreisemål etter en stund, og det er tilfellet for Sihanoukville. Serendipity Beach går for å være en strand proppfull av halvfeite europeere i femtiåra og masete innkastere. Man kan heller ikke ligge mer enn et par minutter uten å bli oppsøkt av en av de over 1000 gatebarna som livnærer seg som tiggere eller selgere på strendene i området. Man skal ikke lukke øynene for fattigdom, problemet er bare at disse barna holdes vekk fra skolebenken når man gir til dem eller kjøper av dem. Ikke akkurat bærekraftig. Selv om det er vanskelig å si nei, gir vi derfor heller en pengegave til en lokal organisasjon som arbeider for barn. Og som vanlig prøver vi å gjøre så mange innkjøp som mulig direkte av de lokale.

Otres Beach er visstnok et mer avslappende sted, så vi dro rett dit da bussen endelig var fremme. Otres ligger fortsatt nesten øde, med unntak av noen få gjestehus. Utrolig deilig! Men atmosfæren kommer for øvrig ikke til å vare særlig lenge: Store utbyggingsprosjekter på trappene (og de lukter korrupsjon lang vei, som vanlig).

Veien ved Otres Beach

Vi hadde sett frem til å bo på Done Right, et sted som drives av et entusiastisk kanadisk par og en svenske. De jobber med å spre kunnskap om miljøvennlig byggeteknikk og hotelldrift. Sårt tiltrengt for å unngå de samme feilene man har gjort i Thailand – der enkelte av øyene er rene miljøkatastofer. Kjempebra initiativ! Men som vanlig har innflyttere også noe å lære av de lokale. For eksempel om hvordan man bygger luftig for å holde rommene svale og kjølige. Bungalowen vår på Done Right var katastrofalt konstruert som en lufttett bunker, og temperaturen var ikke til å holde ut! Vi døpte om stedet til Done Wrong og flyttet til et sted litt bortenfor.

Det var herlig å koble ut hjernen og sløve på stranden og drikke billig øl noen dager. Mushroom Point på Otres var også utrolig nok det stedet på turen vi har truffet flest nordmenn! Men det begynte fort å krible i reisefoten igjen, og ferden gikk videre til Phnom Penh.

Fortsatt ligger larmen av en million scootere som et evig soundtrack over byen. Står du og følger med på et vietnamesisk veikryss ser det ut som en massekollisjon i sakte film, bortsett fra at ingen kræsjer i hverandre. Vil du virkelig oppleve Hanoi, kan det anbefales å leie scooter og ta del i det hele! Det utrolige er at alle oppmerksomt justerer seg etter hverandre, og skaper en form for system i det komplette kaoset. Morsomt, men veldig glad trafikken hjemme i Norge går mer systematisk for seg enn her! Kameraet var med på tur, trykk på play for å snurre film:

http://www.youtube.com/watch?v=qam1wWQaSq8

Vi spiser også ofte gatemat. Ikke bare er det latterlig billig, men det er en mye bedre måte å oppleve det lokale kjøkkenet enn å spise på en turistvennlig restaurant. Hygienen er ikke alltid på topp, men etter noen måneder på tur er magen såpass hardfør at den tåler det aller meste. Hanoi er virkelig gatemat-mekka! Matvogner eller små kjøkkenkrypinn finnes overalt, og måltidene inntas på bittesmå plastkrakker som slenges utover fortauet. Den store spesialiteten i Hanoi er bún chả. En smakfull suppe med svinekjøtt, servert med frisk salat og nudler. Bun chaen vi fikk på et gatehjørne i Hanoi var en av de beste måltidene på hele turen. Pris: 5 kroner.

Kjøkkenet

Oppvasken

Den andre signaturretten i Hanoi er crème caramel, opplagt arvet fra kolonitiden. Dette får du kjøpt langs gaten i bittesmå dessertutsalg som selger denne ene retten og muligens noen andre franske kulinariteter. Pris: 2 kroner.

Og når kvelden nærmer seg: ØL. Hanoi er kjent for Bia hoi, trolig verdens billigste øl. Inntas på fortauet der du finner noen med fat og tappekran. Listeprisen gikk akkurat opp fra 4000 til 5000 dong (1 krone og 25 øre) for halvliteren. Slå den.

Gammelt forsvarsverk på toppen av Hai Van-passet – fjellruten mellom Hoi An og Hue

Titter du på kartet vil du se at Hue ligger ganske nøyaktig midt i Vietnam. Byen ble hovedstad da Nguyen-dynastiet tok kontroll over landet i 1802 og blomstret i århundret som fulgte, men under den franske krigen og Vietnamkrigen var det ikke ideelt å ligge i klem mellom nord og sør. Resultatet: En by som ved første øyekast virker sliten og skrall – men som oser av gammel intellektuell, politisk og religiøs storhet så fort man gir den en sjanse.

Som de fleste andre byene i Sørøst-Asia sitter det moto-sjåfører og sløver i skyggen på hvert eneste gatehjørne. Levebrødet deres er å kjøre deg dit du vil for en liten slant. Ofte blir det mer minneverdig å chartre en moto med sjåfør for en dag, istedenfor å leie scooter på egenhånd. Dette var også tilfellet i Hue. Den første dagen ble vi fraktet rundt på trange stier gjennom busker og kratt, forbi endeløse rismarker, oppover fjellsider og besøkte små landsbyer på veien. Beste dag i Vietnam så langt!

Heidi og Axel blir lykkelig gift, får fem barn, mange penger og mange venner. Axel blir alkis i en alder av 40 og lever til han blir 83. Ikke verst.

Dagens RLE/KRL-pensum følger: De fleste vietnamesere vil si de er buddhister hvis du spør, men mer sannsynlig praktiserer de en finurlig miks av buddhisme, konfusianisme, taoisme, animisme og forfedredyrking. Vi besøkte Thien Mu-pagodaen utenfor byen. Det var herfra en av munkene kjørte sin Austin til Saigon og tente på seg selv i 1963, noe som både ledet til et av verdens mest berømte pressebilder – og at verden fikk øynene opp for Diem-regimets systematiske undertrykkelse av alle som ikke var katolikker i Sør-Vietnam.

Thien Mu-tårnet

Sjekk sveisen

Et annet symboler på byens gamle storhet er festningen, laget etter modell av den forbudte by i Beijing. Fortsatt et imponerende skue til tross for hard medfart både under kampene mellom Viet Minh og Frankrike i 1947, og Tet-offensiven i 1968. Alle kongegravene som omgir byen er også storslåtte. De fleste stammer fra mellom 1860 og 1930, perioden da Nguyen-kongene kun var nikkedukker for de franske koloniherrene, og ikke hadde makt til stort annet enn å lage gigantiske gravsteder for seg selv.

Flaggmonumentet sett fra festningen

Inne i den forbudte byen

Et siste glimt fra Hue: Restauranten Lac Thien, drevet av en familie der alle er døve. En fantastisk opplevelse, som minte meg om tiden i barnehagen på Hjemmet for døve på Nordstrand. Eieren lager sine egne umiskjennelige opptrekkere som han gir til gjestene, som i sin tur sender bilder av øljekking rundt om i verden. Vegger og tak er dekket av sprittusj, og vi la selvfølgelig igjen en liten hilsen. Maten var forresten super. Se video:

http://www.youtube.com/watch?v=4oZqEI6iBuc

Vi begynner å bli godt kjent med nattogene i Vietnam, og kom oss til Hanoi i løpet av natten, og videre med buss til Ha Long på østkysten. Ha Long City var en sleezy by med “massasje” på hvert gatehjørne og fasader tapetsert med neonskilt, men det er Ha Long Bay vi kom for å oppleve. 2000 store og små øyer i kalkstein ruver i sjøen så langt øyet kan se. En bra dag med god sjømat og fin utsikt på en av de mange turistbåtene. Resten av gjengen sto og måpte konstant, og det er jo unektelig vakkert. Men vi to – som kan skue utover Aurlandsfjorden når vi kjører over fjellet til Bergen – satt med følelsen av at dette har vi sett før.

På nattoget med Megan og Jim

Ha Long Bay

Grotte ved Ha Long Bay

I mange av hovedstedene i Sørøst-Asia har bulldoserne rykket inn og valset over gammel historie og sjarm. Unntaket skulle vise seg å være Hanoi: For en gangs skyld en pulserende by som utvikles i harmoni med sin fortid! Vietnamturens absolutte høydepunkt, en utrolig spennende by. Her får man virkelig følelsen av å oppleve paradokset dette landet er blitt (kommunistfader Ho Chi Minh pryder fortsatt alle pengesedlene i turbokapitalist-Vietnam anno 2011). Sannsynligvis finnes det ingen andre steder der det gamle eksotiske Asia mikses med det nye dynamiske Asia på en like fascinerende måte. Hanoi er den byen i verden som kommer til å oppleve sterkest BNP-vekst frem mot 2025. Vi krysser fingrene for at balansen mellom arv og utvikling holder seg like utrolig som byen gjør i dag.

Vi ble lenger enn planlagt. Man blir aldri lei av å traske rundt i den yrende gamlebyen, der gatene kroker seg fremover og endrer navn hvert kvartal. Gateselgere, kolonialer og andre spesialforretninger på rekke og rad, og kulinariske opplevelser som lurer bak slitte fasader. Og for ikke å glemme det franske distriktet, der majestetiske kolonibygg er restaurert til fordums prakt, og Gucci og Luis Vitton har flyttet inn.

Operabygget

Siste kvelden med hele Vietnam-gjengen samlet

Vi rakk også innom noen museer, og ikke minst avla vi Onkel Ho en personlig visitt i Ho Chi Minh-mausoleet. Ganske rart i grunn hvordan propagandaministeriet tillater seg å opphøye ham til en slags gudefigur. Hans siste ønske var tross alt å bli kremert.

Ho Chi Minh-mausoleet

Bilder fra Hue, Ha Long Bay og Hanoi:

De siste fem ukene av reisen skal vi bli kjent med det som for et par generasjoner siden var kjent som Fransk Indokina – og som i dag er statene Vietnam, Kambodsja og Laos. Gjennom de siste tusen årene har mektige kongeriker oppstått her, før de like fort har gått under og forsvunnet igjen. Khmer-riket som la under seg store deler av Sørøst-Asia og etterlot seg de fantastiske templene ved Angkor. Det sofistikerte Cham-folket som regjerte i store deler av Vietnam. Listen er lang.

Også i nyere tid er det nok å nevne til å fylle en tykk historiebok, og litt til. Kolonitiden under Frankrike fra siste halvdel av 1800-tallet. Den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig. Ho Chi Minh og kommunistenes krig mot Frankrike. Vietnamkrigen, som skulle vise seg å dra alle tre landene inn i mørket og skape dype sår. Røde Khmers terrorvelde som nesten utsultet og utslettet en hel generasjon. Heldigvis er det bedre tider enn på lenge. Den politiske trenden ser ut til å ha skiftet fra undertrykkelse til økonomisk vekst, integrasjon og generelt bedre stemning. Vietnam har fulgt Kinas eksempel: De har sluppet den økonomiske bremsen, men holder fortsatt en stødig hånd på det politiske rattet. Man har frihet til å tjene sine penger, men ikke frihet til å velge sine ledere. Kambodsja er endelig tilbake i verdenssamfunnet, og forsøker å stable på bena et demokrati. I Laos er fortsatt tempoet lavt, kanskje både på grunn av den rolige folkesjela og at landet er sparsommelig utstyrt med naturressursene.

Sigg er digg

Vårt første stopp er Vietnam, og vi forfalsket en returbillett for å slippe inn. Hvilepulsen økte et par hakk da passkontrolløren tok seg god tid på å studere billetten, men vi fikk stempel i passet og gjorde oss klare for å reise nordover gjennom landet – fra Ho Chi Minh City til Hanoi. Vi reiser sammen med en finfin gjeng – med folk fra USA, England, Canada, Australia og New Zealand. En bra anledning til å trimme engelsken altså.

Ho Chi Minh City – eller Saigon som byen fortsatt kalles av alle unntatt den engere kretsen som bestemte navnebyttet. Kanskje det fremste symbolet på det nye Vietnam, der penga rår. Flotte bygg fra kolonitiden blandet med ferske skyskrapere og neonskilt. En liten skuffelse – vi fant rett og slett ikke sjela til Saigon. En halvkjedelig blåkopi av andre mer interessante og pulserende asiatiske byer vi har sett tidligere – men den byr på noen koselige strøk, interessante museer og historiske åsteder.

Rådhuset i HCMC

Etter to netter tok vi nattoget videre til Nha Trang. Byen går for å være Vietnam sitt svar på Miami, og det kan vi skjønne. Fjonge gater og strandområder, høye hoteller, høy partyfaktor og høy charterfaktor. Vi har vært på båttur og sett på øyene rundt byen, før hele turen endte i et sjøslag uten like. Ikke helt det vi så for oss, men slik er visst denne byen, og moro var det jo. Dag nummer to lå vi på stranden ved Louisiana Bar – et gjennomført bra sted med eget mikrobryggeri, basseng og strand. Herlig med litt tid på stranden etter mye tid i innlandet!

Kommunisme anno 2011

Etter noen dager i Nha Trang tok vi nok et nattog (her er det ingen tid å miste!) til Danang, og bussen videre til Hoi An. Her fikk vi endelig en smak av historiske Vietnam! Det er ikke vanskelig å tenke seg tilbake noen hundre år når man vandrer i de trange gatene omgitt av rustikke gule murvegger, eller lusker rundt på frukt- og fiskmarkedet (bildene er derfra). Området har også mange flotte tempelruiner fra Champa-tiden. En liten sykkeltur fra sentrum, så står man i sørenden av stranden amerikanske soldater døpte China Beach. De fleste som er innom Hoi An benytter muligheten til å besøke en av byens over 150 skredderforretninger. Svalstuen og Sjøstedt er intet unntak – noen nye dresser og kjoler er på vei i posten.

Ferden gikk deretter videre med buss gjennom det vakre Hai Van-passet til Hue. Stay tuned – resten av Vietnam kommer i neste innlegg.

Til slutt: Tusen takk for alle hyggelige kommentarer på mail, Face og her på bloggen! Bilder fra Saigon, Nha Trang og Hoi An:

http://www.youtube.com/watch?v=1HdQgnrWjrI

Vi dro videre med båt fra Ko Lao Liang til Ko Muk, og fikk tilgang til nett og værmelding for første gang på en stund. Thaiene er konstant positive av natur, og de satset på finvær igjen dagen etter. På nettet fant vi ut at det var utstedt flomvarsel for Trang-provinsen og øygruppen vi befant oss i, og at værutsiktene var elendige i all overskuelig fremtid. Vi bestemte oss for å komme oss bort fra området så fort som mulig.

30 timer senere var vi i Chiang Mai nord i Thailand – etter å ha reist med scooter, longtail-båt, minivan, tuk-tuk, tuk-tuk igjen, nattbuss, taxi, fly og songthaew. Alle tog og turbusser var utsolgt – så det var ingen spesielt komfortabel affære. Nesten rart at bussen kom fram, veien var stadig oversvømmet. De siste dagene har været blitt enda værre over hele beltet fra Vietnam og over Thailand, så vi er veldig happy med å isteden utforske byen som var hovedstad i Lanna-kongeriket før det ble innlemmet i Siam (nå Thailand) på slutten av 1800-tallet!

Ca 30 minutter for slusene åpnet seg på Ko Lao Liang

Det har regnet "litt" de siste 48 timene

På busstasjonen i Trang

Matpause et sted i sør-Thailand

Vi dro til Singapore etter tre uker i verdens mest kaotiske land India. Vi reiste med fly fra Goa, innom Mumbai til Singapore. Det var en tidskrevende, lite effektiv og kronglete reise. Men det var verdt det, for jeg tror verken Axel eller jeg kommer noen gang til å glemme den følelsen av ro, stillhet og renslighet, som slo mot oss da vi gikk av flyet og innover i gangene på Changi Airport. Magisk!

Vårt 6 dagers opphold i Singapore bestod av litt vel mye shopping, kulinariske opplevelser, ski-VM fra Oslo på storskjerm, minnerike stunder med gode venner og dyrehagebesøk.