Alle lydene og luktene som flyr gjennom vognen og gjennom sprinkelvinduene. Solen som steker inn fra utsiden, vifta i taket som ikke virker. Toalettene, som vi bare nærmer oss når det virkelig er krise. Dørene som står åpne i fart, der man kan stå og oppleve landskapet rundt seg. Ville aper og fantastiske fjellformasjoner i det ene øyeblikket. En fattig som gjør sitt fornødne ved skinnegangen i det neste. Holdeplassene, der ivrige selgere roper ut at akkurat sin chai er den aller beste i landet. Det fullstendige kaos som oppstår når altfor mange personer prøver å gå ombord før noen får sjansen til å forlate vognen. Tiggerne som stadig tråler gjennom vognene – uten ben, uten armer, fillete, skitne – med blikk som treffer deg midt i hjertet og river i samvittighetssansen, og får deg til å tenke på hvor urettferdig denne verden er.

Irritasjonen over at noen hele tiden titter inn bak forhenget ditt når du prøver å sove. Gleden over at ingen ting er frastjålet når du vokner. Toutene som møter deg entusiastisk på perrongen, som prøver å prakke på deg et overpriset billettopphold. Han sier han har vært i Norge, men sannsynligvis har han aldri vært utenfor sin egen landsby. Alle de fantastiske menneskene som setter seg ned ved siden av deg, og byr på litt hjemmelaget mat, som man takker høflig nei til for å unngå magetrøbbel. Hvorpå man bombarderes med spørsmål. Hva heter du? Hva tjener du? Hvilken Gud tror du på? Love marriage eller arranged marriage? Plutselig har alle timene gått, og man er framme. Og utrolig nok skulle man ønske at reisen var dobbelt så lang.

Ukas skilt fant vi på toget mellom Phalna og Ahmedabad:

Ikke tenn opp bål på toget. Merk også forholdet mellom fengsel og bot (3000 rupier er ca 350 kroner).

Et tappert, men sjanseløst forsøk på å holde togvogna ren