Vi tok en båt over fra Langkawi til Ko Lipe, og plutselig var vi i Thailand. I håp om å finne steder som ikke er ødelagt av turisme, blinket vi oss ut noen små øyer som ikke har havn/brygge, og som derfor er litt kronglete å komme seg til. Ko Lipe var nok fantastisk for 10 år siden. Men nå er det et typisk eksempel på hva som skjer når en øy med kloakk- og søppelhåndtering tilpasset en liten fiskerlandsby, plutselig overøses med turister. Ikke noe særlig, egentlig.

Vi dro videre til Ko Laoliang, og der fant vi det vi lette etter. Øya er naturreservat, og det eneste stedet man kan bo er på en liten camp der man bor i telt. Tilsammen var vi kanskje 20 stykker på hele øya. Magisk! Deretter dro vi til Ko Muk, men dro kjapt videre på grunn av flommen som var i emming.

Singapore er en liten asiatisk suksesshistorie som rangeres som et av verdens rikeste land. Rikdommen viser seg i det enorme antallet skyskrapere og påkostede kjøpesentre, som så å si dominerer det bitte lille landet ved sørspissen av Malayhalvøya. Det er high-tech, det er flashy og det er kanskje for noen, en smule snobbete. Men Singapore har mer å by på. Steder som Little India, Chinatown, og Kampong Glam, er små verdener borte fra resten av Singapore. Her får du virkelig følelsen av å være i et helt annet land. Det kaotiske miljøet, små lokale shacks som selger “ekte vare” og folksomme foodcourts med alt du kan ønske deg av asiatisk cuisine, tar deg tilbake til det Asia virkelig handler om.

Vi dro til Singapore etter tre uker i verdens mest kaotiske land India. Vi reiste med fly fra Goa, innom Mumbai til Singapore. Det var en tidskrevende, lite effektiv og kronglete reise. Men det var verdt det, for jeg tror verken Axel eller jeg kommer noen gang til å glemme den følelsen av ro, stillhet og renslighet, som slo mot oss da vi gikk av flyet og innover i gangene på Changi Airport. Magisk!

Vårt 6 dagers opphold i Singapore bestod av litt vel mye shopping, kulinariske opplevelser, ski-VM fra Oslo på storskjerm, minnerike stunder med gode venner og dyrehagebesøk.

Vi vet fortsatt ikke sikkert om man kjører på venstre eller høyre side i India. Trafikken er kaotisk, ekstremt bråkete, og blandes sammen med folk som går på do i rennesteinen, folk som vasker opp i rennesteinen, kuer, selgere og tiggere. Det er slitsomt å reise, men aldri kjedelig. Her er noen bilder fra reiseetappene.

Over tre fjerdedeler av Indias befolkning bor fortsatt på landsbygda. Byene er likevel enorme, og de urbane områdene er ekstremt tett befolket. Med sine 13,8 millioner innbyggere deler Mumbai førsteplassen på listen over verdens mest folkerike byer med Shanghai – på kun en tredel av plassen. Mumbai er likevel en behagelig opplevelse sammenlignet med Delhi. Det skyldes delvis at befolkningstettheten Delhi er enda høyere, men aller mest at Mumbai er den suverent rikeste byen i India. Gjennomsnittlig årslønn er 16 000 NOK, og byen står for over en tredel av all inntektskatt som samles inn i landet.

Mumbai omtales ofte som kontrastenes by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Fattige slumområder ligger vegg i vegg med flashy høyhus og kjøpesentre. Gamle praktbygg fra kolonitiden skriker etter vedlikehold, maskert av løs murpuss og trær som vokser ut av fasadene.

Vi har sneket oss inn på Taj Mahal Palace, der vi spottet Hollywood-kjendiser og nøt en skinnende ren do for første gang på to uker. Vi har vært inne i det gamle huset til Ghandi, åstedet for den berømte sultestreiken som fikk slutt på urolighetene i 1921. Vi har spilt cricket med kidsa på løkka. Vi har spist middag på Leopold Café,  den eldgamle restauranten mange kjenner fra Shantaram, og som var et av åstedene for terrorangrepene i Mumbai i 2008. God stemning og gode drinker. Men det skulle bli en annen opplevelse som virkelig satte spor i Mumbai.

Vi har sett mye elendighet de siste to ukene, men likevel har jeg hatt lyst til å komme nærmere menneskene og livet i slummen. Noen mener det er en makaber form for turisme å komme fra verdens rikeste land og oppsøke slum og fattigdom. Det mener ikke jeg. Alt det handler om er å prøve å forstå verden rundt seg. Lære.

Lisa, Kaja, Reidar og jeg ble fraktet rundt av en av Mumbais mange pirattaxier (dessverre var ikke Heidi med på akkurat denne turen). I ny og ne er det en politimann som må bestikkes før man kan kjøre videre, men ellers er det en fin måte å tjene til livets opphold på (hvis man har råd til et kjøretøy). Etter en lang dag hadde vi blitt godt kjent med vår sjåfør Laxman. Han bar intenst nag til de korrupte lokale styresmaktene og hadde til vår overraskelse ikke så mye til overs for Ghandi heller, men var ellers en meget glad og artig type. Mot slutten av dagen lurte vi på om han kunne ta oss med til Dhavari-slummen, en av verdens største slumområder. Fordi kjøreturen dit ville blitt for lang, tok han oss med til en liten, lokal slum isteden. En slum som forøvrig lever på lånt tid. En privat utbygger skal bygge restauranter og leiligheter på sjøtomten, som de har fått gratis av myndighetene. Kriteriet er at det settes opp en boligblokk der slumbeboerne får gratis leilighet. Slike byttehandler gjøres ifølge Lax stadig oftere rundtom i byen.

Slummen var delt i to distinkte områder. Nærmest vannet var det et slags fellesområde med en provisorisk hestestall. Her bodde også de fattigste i denne slummen – i fillete telt og under hullete presenninger. I en halvsirkel rundt strandområdet slynget det seg . Trange, små smau med små kioskutsalg, papegøyer i bur, klesvasken til tørk, barn som leker og løper, husvegger av mur og betong. Det finnes åpenbart værre slumområder enn dette – det vet alle som har lest Shantaram eller sett Slumdog Millionaire. Etter å ha vandret rundt og hilst på de lokale, sier Lax plutselig at han bor her, og har lyst til å gjøre noe han sjelden gjør: invitere oss hjem til sin ydmyke bolig.

Så da satt vi plutselig der. På gulvet i et bittelite krypinn som er hjem for en indisk familie på fire. Ti kvadratmeter med murvegger og blikktak – med plass til en liten hems, kjøleskap, minitempel og TV. Han hadde et tomt PC-kabinett som han drømte om å få liv i – så til sommeren er nok en brukt laptop på vei fra Oslo til Mumbai… Kona til Lax fyrte opp gassblussen og bød på chai. Da blåser man selvfølgelig i alle hjemlige formaninger om bakterier og smittefare. Vi drakk den mest fantastiske te jeg noen gang har smakt, og satt og snakket om løst og fast. Yngstesønnen kom hjemom og kunne stolt forklarte at han hadde trent cricket i gymtimen idag og skulle tilbake på skolen for kveldsøkten. Det er nå gratis grunnskole til alle i byen, men Lax sender barna på privatskole selv om det er dyrt selv om det er dyrt for å gi dem en god utdanning (en hundrekapp i måneden). Timene fløy og vi takket for gjestfriheten. Lax ville selvsagt ikke ha betalt for dagen.

En dag jeg aldri kommer til å glemme! Bilder fra Mumbai:

Hvert år sitter vi benket når World Travel Awards går av stabelen. Eller, vi gjør vel egentlig ikke det, men vi kan opplyse om at UAEs nasjonale flyselskap – Ethiad – er kåret til World’s Leading Airline de to siste årene. Og det merket vi godt på turen fra Frankfurt til Abu Dhabi for en ukes tid siden. Da turen nå skulle gå videre til Delhi måtte vi ta til takke med Jet Airways på grunn av overbooking, visstnok India’s finest international airline. Men som kjent er alt relativt, og la oss bare si det slik: Vi fikk en forsmak på hva som nok venter de neste ukene. Luksusskalaen starter litt lavere i India.

Overgangen fra Dubai til Delhi var så heftig at den vanskelig kan beskrives. Dubai er Jacob Winche-Lanche på steroider, mens Delhi er som en gigantisk, skitten utgave av 17. mai på Karl Johan, bare enda mer tettpakket. Vi ankom hotellet vårt i sekstiden om morgenen, og det var overraskende stille i gatene. Vi skimtet ikke stort annet enn slitne bygninger, masse søppel, noen løshunder, og en ensom inder som varmet seg på et lite bål midt i gata. Vi la oss til å sove, og våknet til det fullstendige kaos noen timer senere. Plutselig var området forvandlet til en gigantisk miks av Bollywood-musikk, matvogner, mopedverksteder, syngende trasvestitter og lekende unger. Jeg har kjent på den samme følelsen i Kabul tidligere, men intensiteten og inntrykkene er heftigere her fordi intimgrensene er borte, fordi alt er større, fordi det er så hinsides mange folk. Overalt.

Ankomst Dehli kl 0400

Byen har våknet

Vi brukte dagen på å omstille kroppen til alle nye lyder og lukter, og få vårt første møte med det indiske kjøkken. Og om det smakte! Fantastisk! Milevis bedre enn studentfavoritten Toro Tikka Masala, og mye billigere. Vi venter i spenning på «Delhi Belly» – magasjau på godt norsk – som visstnok er uungåelig.

Allerede neste morgen tok vi toget videre til Agra, byen som huser fantastiske byggverk fra mogultiden – deriblant Taj Mahal. En av verdens mest berømte bygninger, oppført som en hyllest til kjærligheten av Shah Jahan som var i bunnløs sorg etter å ha mistet sin tredje kone. India er kontrastenes land, og en visitt til Taj Mahal er inntett unntak. Man må vasse i søppel for å komme seg fra hovedveien og ned til parkområdet, og utsikten fra bygget er utover en av verdens mest forurensede elver. Men selve bygningen og parkene rundt blir heldigvis passet og stelt godt med av myndige vakter fra den indiske hæren. Taj Mahal er rett og slett noe av det vakreste vi har sett, noengang.

Taj Mahal – verdens vakreste bygg

Velkommen til Dubai. En evig byggeplass. Stedet der det kun det umulige er mulig. Et Las Vegas uten showgirls. Fra øde ørken til storby på 20 år. Bygget av svette fremmedarbeidere, finansiert av oljesmurte sjeiker i hvite kjortler. Vi hadde en kul uke i Dubai. Upersonlig, men fascinerende!

Dubai Mall

Dubai Mall

Burj Khalifa Lake

På piren av Palm Jumeirah

City Sightseeing

Helt normalt…

Vi har ingen ambisjoner om å klatre oppover topplisten på blogg.no. Vi skal heller ikke tjene penger på reklame for Beta Caroten eller mirakelkurer mot tidlig håravfall. Men like fullt har vi kastet oss på bloggbølgen – for å gi alle venner og kjente der hjemme et innblikk i hva vi gjør på vårt livs store reise.

I tre måneder skal vi bruke alle sansene. Først et stopp i Dubai, så tre uker i India, og deretter på loffen i Sørøst-Asia. Vi skal se, lukte, lære, leve og oppleve. Og vi håper du stikker innom asiabloggen.no i ny og ne for å dele opplevelsene med oss.

Mens dette skrives er datoen 25. mars, og vi er omtrent halvveis på ferden. De siste dagene har vi sittet innendørs i ly for regnet, og endelig passet det å lage blogg. For å få ting i riktig rekkefølge jukser vi litt med datoene, og gir de «gamle» innleggene datoen de ville hatt om de ble skrevet underveis. Vi tenker oss derfor tilbake til 8. februar, like etter takeoff fra Gardermoen: