Asiabloggen

Tag Archives: slum

 

Chai i slummen

24. februar 2011 | Posted by 0 comments

Over tre fjerdedeler av Indias befolkning bor fortsatt på landsbygda. Byene er likevel enorme, og de urbane områdene er ekstremt tett befolket. Med sine 13,8 millioner innbyggere deler Mumbai førsteplassen på listen over verdens mest folkerike byer med Shanghai – på kun en tredel av plassen. Mumbai er likevel en behagelig opplevelse sammenlignet med Delhi. Det skyldes delvis at befolkningstettheten Delhi er enda høyere, men aller mest at Mumbai er den suverent rikeste byen i India. Gjennomsnittlig årslønn er 16 000 NOK, og byen står for over en tredel av all inntektskatt som samles inn i landet.

Mumbai omtales ofte som kontrastenes by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Fattige slumområder ligger vegg i vegg med flashy høyhus og kjøpesentre. Gamle praktbygg fra kolonitiden skriker etter vedlikehold, maskert av løs murpuss og trær som vokser ut av fasadene.

Mumbais skyline forsvinner inn i smogen

Vi har sneket oss inn på Taj Mahal Palace, der vi spottet Hollywood-kjendiser og nøt en skinnende ren do for første gang på to uker. Vi har vært inne i det gamle huset til Ghandi, åstedet for den berømte sultestreiken som fikk slutt på urolighetene i 1921. Vi har spilt cricket med kidsa på løkka. Vi har spist middag på Leopold Café,  den eldgamle restauranten mange kjenner fra Shantaram, og som var et av åstedene for terrorangrepene i Mumbai i 2008. God stemning og gode drinker. Men det skulle bli en annen opplevelse som virkelig satte spor i Mumbai.

Vi har sett mye elendighet de siste to ukene, men likevel har jeg hatt lyst til å komme nærmere menneskene og livet i slummen. Noen mener det er en makaber form for turisme å komme fra verdens rikeste land og oppsøke slum og fattigdom. Det mener ikke jeg. Alt det handler om er å prøve å forstå verden rundt seg. Lære.

Lisa, Kaja, Reidar og jeg ble fraktet rundt av en av Mumbais mange pirattaxier (dessverre var ikke Heidi med på akkurat denne turen). I ny og ne er det en politimann som må bestikkes før man kan kjøre videre, men ellers er det en fin måte å tjene til livets opphold på (hvis man har råd til et kjøretøy). Etter en lang dag hadde vi blitt godt kjent med vår sjåfør Laxman. Han bar intenst nag til de korrupte lokale styresmaktene og hadde til vår overraskelse ikke så mye til overs for Ghandi heller, men var ellers en meget glad og artig type. Mot slutten av dagen lurte vi på om han kunne ta oss med til Dhavari-slummen, en av verdens største slumområder. Fordi kjøreturen dit ville blitt for lang, tok han oss med til en liten, lokal slum isteden. En slum som forøvrig lever på lånt tid. En privat utbygger skal bygge restauranter og leiligheter på sjøtomten, som de har fått gratis av myndighetene. Kriteriet er at det settes opp en boligblokk der slumbeboerne får gratis leilighet. Slike byttehandler gjøres ifølge Lax stadig oftere rundtom i byen.

Lax og jeg langs sjøsiden av slummen

Slummen var delt i to distinkte områder. Nærmest vannet var det et slags fellesområde med en provisorisk hestestall. Her bodde også de fattigste i denne slummen – i fillete telt og under hullete presenninger. I en halvsirkel rundt strandområdet slynget det seg . Trange, små smau med små kioskutsalg, papegøyer i bur, klesvasken til tørk, barn som leker og løper, husvegger av mur og betong. Det finnes åpenbart værre slumområder enn dette – det vet alle som har lest Shantaram eller sett Slumdog Millionaire. Etter å ha vandret rundt og hilst på de lokale, sier Lax plutselig at han bor her, og har lyst til å gjøre noe han sjelden gjør: invitere oss hjem til sin ydmyke bolig.

Så da satt vi plutselig der. På gulvet i et bittelite krypinn som er hjem for en indisk familie på fire. Ti kvadratmeter med murvegger og blikktak – med plass til en liten hems, kjøleskap, minitempel og TV. Han hadde et tomt PC-kabinett som han drømte om å få liv i – så til sommeren er nok en brukt laptop på vei fra Oslo til Mumbai… Kona til Lax fyrte opp gassblussen og bød på chai. Da blåser man selvfølgelig i alle hjemlige formaninger om bakterier og smittefare. Vi drakk den mest fantastiske te jeg noen gang har smakt, og satt og snakket om løst og fast. Yngstesønnen kom hjemom og kunne stolt forklarte at han hadde trent cricket i gymtimen idag og skulle tilbake på skolen for kveldsøkten. Det er nå gratis grunnskole til alle i byen, men Lax sender barna på privatskole selv om det er dyrt selv om det er dyrt for å gi dem en god utdanning (en hundrekapp i måneden). Timene fløy og vi takket for gjestfriheten. Lax ville selvsagt ikke ha betalt for dagen.

En dag jeg aldri kommer til å glemme! Bilder fra Mumbai: