Asiabloggen

Soria Moria og templene ved Angkor

9. mai 2011 | Posted by 1 comments

Thailand og Kambodsja har en grensedisputt gående ved Preah Vihear-tempelet, og kampene blusset opp igjen omtrent akkurat da vi satt på bussen mot byen Siem Reap, som heldigvis ligger et stykke unna. (Siem Reap betyr forresten udiplomatisk nok «seier over Thailand» på kambodsjansk!) Saker som dette hører man lite om i nyhetene hjemme, men nå har de holdt på en ukes tid, et tyvetalls soldater er døde, og omkring 50 000 har flyktet fra området. Akkurat nå virker alt fastlåst: Thailand krever å løse problemet bilateralt, mens Kambodsja vil ha Indonesia og Asean inn som megler. Hver sin tåpelige unnskyldning for å ikke snakke med hverandre, altså.

Men – tilbake til Siem Reap. I likhet med de fleste andre langveisfarne dro vi ikke hit for å oppleve selve byen, vi kom for å se de majestetiske Angkor-templene. Mellom år 800 og 1400 var nemlig dette området sentrum for Sørøst-Asias mektigste rike. Her var også den største byen som noen gang har eksistert i perioden frem til den industrielle revolusjon. Riket var så mektig at historikerne ikke skjønner hvorfor det falt så kjapt – én teori er at de rett og slett brukte for mange ressurser på å bygge templer. En mager trøst for de gamle khmer-kongene kan være at de skapte litt av en turistattraksjon – templene er virkelig fantastiske!

Angkor Wat i soloppgang

En vanlig dag i området starter omtrent klokken 0500. Da får man med seg soloppgangen ved Angkor Wat, verdens største religiøse bygning. Dessuten er det lurt å starte dagen så tidlig når gradestokken kryper mot 40 senere på dagen. Den store folkemengden er gjerne like minneverdig som selve soloppgangen – fotoentusiastene er selvfølgelig på plass. Dagens ivrigste var herremannen markert med rød sirkel. Etter en time med finjustering av komposisjon og innstillinger viste det seg at et tre sto i veien for soloppgangen. Resten av folkemengden bare flyttet litt på seg, men vår mann ble så skuffet at han gikk slukøret hjem.

Angkor Wat, klokken 0500. I lavsesongen.

Området byr ikke bare på Angkor Wat, det byr på ufattelig mange buddhist- og hindutempler i alle former og fasonger. Bayon i Angkor Thom var vår favoritt – med sine 54 gotiske tårn og 216 enorme Avalokiteshvara-ansikter. Ta Prohm var også stas. Mens franske arkeologer reddet de andre Angkor-templene fra å bli slukt fra jungelen for rundt hundre år siden, har Ta Phrom stått urørt. Store trær og tempelruiner er smeltet sammen, et merkelig syn. Noen vil kanskje kjenne igjen tempelkomplekset fra Tomb Raider-filmen.

Angkor Wat

Angkor Wat

Angkor Wat

Angkor Wat

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Bayon, Angkor Thom

Ta Prohm

Ta Prohm

Ta Prohm

Ta Prohm

I Siem Reap bodde vi på Soria Moria, et hotell som drives av et norsk ektepar. Til tross for at over to millioner turister besøker Siem Reap i året, er dette et av de dårligst stilte områdene i Kambodsja: Fattigdommen er påtrengende. Da er det inspirerende å se hvordan litt innsats utenom det vanlige kan skape lykkelige historier. Kristin og Ken har en veldig sunn tilnærming til bistand. Fokuset er langsiktig, og lokalbefolkningen skal hjelpes i riktig retning – der de skaper sine egne verdier og en bedre fremtid. I samarbeid med lokale NGO-er som NEDO (The Norwegian Educational Development Organisation) og Sangkheum-senteret ansetter de vanskeligstilte unge. Gjennom sitt eget Soria Moria Educational Development Program sørger de for at barna får både skolegang og yrkesopplæring.

Da vi var på Soria Moria var Kristin og Ken akkurat i ferd med å sluttføre sin donasjon av 51 % av hotellet til de ansatte. Den nye hotellsjefen på Soria Moria heter Sam Sokha. Da hun begynte å jobbe som hushjelp i 2002 hadde hun ikke fullført videregående. Til høsten fullfører hun sin master i Human Resource Management. Stort mer trenger vi ikke skrive for å understreke Kristin og Ken sitt storsinn, innsatsviljen til de ansatte, og resultatet av arbeidet.

PS! For fem år siden stilte Soria Moria og Sangkheum-senteret lag i Norway Cup. Kristin kunne fortelle noen morsomme historier som understreker forskjellen på et liv i Oslo og et liv i Siem Reap: Plutselig skjønte de hvorfor vi var så rike i vesten – vi kunne jo bare putte noen plastkort i veggen, og ut kom det penger! At det gikk an å teleportere seg opp til en annen etasje var skummelt, men også veldig kult. Dette var altså før den første minibanken og heisen kom til Siem Reap.

Flere bilder, som vanlig:


Røde Khmers grusomheter – og byen som gjenoppsto

5. mai 2011 | Posted by 5 comments

Phnom Penh. Navnet på Kambodsjas hovedstad er så eksotisk at det er grunn nok til å avlegge den et besøk. Og byens historie er så sterk at det nesten er merkelig at den er kommet til hektene igjen.

Asia er ikke akkurat hovedfokus i historietimene i den norske skolen, så her kommer en kort oppsummering av nyere kambodsjansk historie, og en trist beretning om en av historiens verste folkemord.

Etter hundre år under fransk kolonistyre fikk Kambodsja sin uavhengighet i 1953. Etter en periode med fred og optimisme var det etter hvert uunngåelig å bli dratt inn i Vietnamkrigen. Nord-Vietnam brukte kambodsjansk territorium i krigen mot sør, og amerikanerne startet en massiv teppebombing av Kambodsja. Kulturrevolusjonen i Kina var endelig på vei mot slutten, men den ga næring til Røde Khmer – en bevegelse av ekstrem-maoister under ledelse av Pol Pot. Røde Khmer marsjerte inn i Phnom Penh i 1975, og markerte slutten på flere års blodig borgerkrig.

Da begynte imidlertid en samfunnsomstilling så radikal og brutal at den overgår det meste av idioti som tidligere er utprøvd. Kambodsja ble døpt om til Demokratisk Kampuchea, og kalenderen ble satt til år null. Fortid og fremtid skulle glemmes, alt som telte var hardt arbeid på rismarkene. Den nye nasjonen skulle være et selvbergende jordbrukssamfunn. I løpet av få dager ble alle innbyggerne i Phnom Penh – inkludert barn, syke og eldre – tvunget til å marsjere ut på landsbygda der de måtte jobbe som slaver i kollektivene. De som satte seg til motverge eller ikke klarte å holde følge, ble henrettet på stedet. Arbeidsdagene var lange, og det var knapt mat. Moderne medisiner var bannlyst, og hundretusenvis døde av sult og sykdom. Ettersom tiden gikk ble regimet mer og mer ekstreme i sin iver etter å renske vekk alt de oppfattet som kapitalistisk, vestlig eller intellektuelt: Å gå med briller var grunn nok til forfølgelse, tortur og henrettelse.

Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 og jaget Røde Khmer opp i fjellene etter tre år og åtte måneder ved makten, var over to millioner døde. Sporene finner vi også i dagens statistikk: Over 60 prosent av befolkningen er under 18 år. I 1989 trakk vietnameserne seg ut av Kambodsja, og så sent som i 1998 overga de siste Røde Khmer-krigerne seg. Samme år lurte Pol Pot rettferdigheten og døde uten rettsak og dom. Den onde mannen led en stusselig død, og ble kremert på en haug av gamle bildekk.

Vi besøkte S-21, en tidligere videregående skole som fungerte som sikkerhetsfengsel under Røde Khmers regime. Her havnet lærere, professorer, leger, økonomer, og en hel del andre tilfeldige folk som ble beskyldt for å være CIA-agenter eller politiske motstandere. Kun sju av de 17 000 som satt fengslet her overlevde. I dag er bygningskomplekset blitt museum, og i gangene stirrer portrettene av de innsatte mot deg som spøkelser fra fortiden. (I likhet med nazistene var Røde Khmer flinke til å dokumentere grusomhetene de begikk.)

17 000 tause ansikter på S-21

Tidligere klasserom, celle på S-21

Tidligere klasserom, celle på S-21

Vi var også på dødsmarkene utenfor Phnom Penh, en av de 20 000 massegravene Røde Khmer etterlot seg. Når man vandrer bortover den fredelige åkeren er det nesten umulig å tenke seg alle grusomhetene som fant sted her for 30 år siden. Men tøyrester og benrester som stikker opp av bakken ligger der som stille, brutale bevis på massemord. Uten å legge noe i mellom forteller små plakater bokstavelig og nøytralt hva som skjedde her.

Stupaen ved The Killing Fields

Stupaen ved The Killing Fields

The Killing Fields

The Killing Fields

Dagen på S-21 og The Killing Fields var slitsom for hode og hjerte, men det er bra at galskapen dokumenteres. Anbefaler også filmen The Killing Fields, som vi så stykkevis og delt på en av bussturene våre i Kambodsja.

De neste fire dagene i Phnom Penh fikk vi oppdage at byen, som en gang var kjent som “Asias perle” på grunn av all den flotte arkitekturen fra kolonitiden, er i ferd med å komme seg til hektene igjen. Da befolkningen begynte å vende tilbake til Phnom Penh i 1979 var byen forlatt, forfalt og plyndret. Sentralbanken var sprengt og penger var avskaffet (sannsynligvis derfor kambodsjanerne fortsatt foretrekker dollar). Men etter at Kambodsja ble tatt inn i varmen av det internasjonale samfunnet i 1991 har livet sakte men sikkert vendt tilbake. Det er i grunn helt utrolig hvor glade og stolte kambodsjanerne er når man tenker på hvilke grusomheter de har måtte gjennomleve i sin nære fortid.

Det bygges og snekres overalt. Phnom Penh har blitt en spennende og levende by. Selv om den sliter med voksesmerter, særlig på grunn av omfattende korrupsjon. (Kambodsja har en tvilsom 154-plass av 178 på Transparency Internationals CPI-indeks). Tilbudene for turister, expats og den voksende middelklassen er mange; Heidi og Axel avla eminente The Dollhouse et besøk for tiltrengt henholdsvis striping og kilpp. Byen byr på mye bra mat, og mange av resturantene drives som veldedighetsprosjekter der gatebarn får gått på skole og samtidig lærer seg et yrke. Mange av byens gamle templer og palasser er restaurert til fordums prakt, og stemningen langs promenaden ved Mekong-elven er god. Helt klart en by i nærheten av turens topp fem (Mumbai, Jaipur, Singapore, Chiang Mai og Hanoi)!

Markedet i Phnom Penh. Vakkert bygg fra kolonitiden.


Slaraffenliv i Shianoukville

3. mai 2011 | Posted by 3 comments

Sør-Thailand regnet bort, og vi har reist mye i innlandet. I håp om sol og avslappende dager på stranden dro vi sørover til Sihanoukville i Kambodsja. Det var spådd dårlig vær, men slikt skal man ta med en klype salt. Høytrykk og lavtrykk er ganske uberegnelige i denne delen av verden, så fjellvettreglene gjelder her også: stol på gikta, lær deg monsunen å kjenne, og lytt til erfarne folk. Heldigvis var været flott – det samme var solnedgangene:

Det var litt trist å reise fra den fine gjengen vi reiste med i Vietnam! Men vi skal besøke Megan og Jim i New York til høsten, det blir supert. Vi fløy ned til Saigon, og dagen etter brukte vi gode 18 timer til Sihanoukville. Bussturen kolliderte med siste dagen av den kambodsjianske nyttårsfeiringen. Påskeutfarten blir bare småtteri i forhold, og veiene kan knapt kalles veier. Videoglimt fra fergekøen over Mekong-elva på highway 1:

Gylne backpackerfavoritter har en tendens til å eksplodere som turistreisemål etter en stund, og det er tilfellet for Sihanoukville. Serendipity Beach går for å være en strand proppfull av halvfeite europeere i femtiåra og masete innkastere. Man kan heller ikke ligge mer enn et par minutter uten å bli oppsøkt av en av de over 1000 gatebarna som livnærer seg som tiggere eller selgere på strendene i området. Man skal ikke lukke øynene for fattigdom, problemet er bare at disse barna holdes vekk fra skolebenken når man gir til dem eller kjøper av dem. Ikke akkurat bærekraftig. Selv om det er vanskelig å si nei, gir vi derfor heller en pengegave til en lokal organisasjon som arbeider for barn. Og som vanlig prøver vi å gjøre så mange innkjøp som mulig direkte av de lokale.

Otres Beach er visstnok et mer avslappende sted, så vi dro rett dit da bussen endelig var fremme. Otres ligger fortsatt nesten øde, med unntak av noen få gjestehus. Utrolig deilig! Men atmosfæren kommer for øvrig ikke til å vare særlig lenge: Store utbyggingsprosjekter på trappene (og de lukter korrupsjon lang vei, som vanlig).

Veien ved Otres Beach

Veien ved Otres Beach

Vi hadde sett frem til å bo på Done Right, et sted som drives av et entusiastisk kanadisk par og en svenske. De jobber med å spre kunnskap om miljøvennlig byggeteknikk og hotelldrift. Sårt tiltrengt for å unngå de samme feilene man har gjort i Thailand – der enkelte av øyene er rene miljøkatastofer. Kjempebra initiativ! Men som vanlig har innflyttere også noe å lære av de lokale. For eksempel om hvordan man bygger luftig for å holde rommene svale og kjølige. Bungalowen vår på Done Right var katastrofalt konstruert som en lufttett bunker, og temperaturen var ikke til å holde ut! Vi døpte om stedet til Done Wrong og flyttet til et sted litt bortenfor.

Det var herlig å koble ut hjernen og sløve på stranden og drikke billig øl noen dager. Mushroom Point på Otres var også utrolig nok det stedet på turen vi har truffet flest nordmenn! Men det begynte fort å krible i reisefoten igjen, og ferden gikk videre til Phnom Penh.