Phnom Penh. Navnet på Kambodsjas hovedstad er så eksotisk at det er grunn nok til å avlegge den et besøk. Og byens historie er så sterk at det nesten er merkelig at den er kommet til hektene igjen.

Asia er ikke akkurat hovedfokus i historietimene i den norske skolen, så her kommer en kort oppsummering av nyere kambodsjansk historie, og en trist beretning om en av historiens verste folkemord.

Etter hundre år under fransk kolonistyre fikk Kambodsja sin uavhengighet i 1953. Etter en periode med fred og optimisme var det etter hvert uunngåelig å bli dratt inn i Vietnamkrigen. Nord-Vietnam brukte kambodsjansk territorium i krigen mot sør, og amerikanerne startet en massiv teppebombing av Kambodsja. Kulturrevolusjonen i Kina var endelig på vei mot slutten, men den ga næring til Røde Khmer – en bevegelse av ekstrem-maoister under ledelse av Pol Pot. Røde Khmer marsjerte inn i Phnom Penh i 1975, og markerte slutten på flere års blodig borgerkrig.

Da begynte imidlertid en samfunnsomstilling så radikal og brutal at den overgår det meste av idioti som tidligere er utprøvd. Kambodsja ble døpt om til Demokratisk Kampuchea, og kalenderen ble satt til år null. Fortid og fremtid skulle glemmes, alt som telte var hardt arbeid på rismarkene. Den nye nasjonen skulle være et selvbergende jordbrukssamfunn. I løpet av få dager ble alle innbyggerne i Phnom Penh – inkludert barn, syke og eldre – tvunget til å marsjere ut på landsbygda der de måtte jobbe som slaver i kollektivene. De som satte seg til motverge eller ikke klarte å holde følge, ble henrettet på stedet. Arbeidsdagene var lange, og det var knapt mat. Moderne medisiner var bannlyst, og hundretusenvis døde av sult og sykdom. Ettersom tiden gikk ble regimet mer og mer ekstreme i sin iver etter å renske vekk alt de oppfattet som kapitalistisk, vestlig eller intellektuelt: Å gå med briller var grunn nok til forfølgelse, tortur og henrettelse.

Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 og jaget Røde Khmer opp i fjellene etter tre år og åtte måneder ved makten, var over to millioner døde. Sporene finner vi også i dagens statistikk: Over 60 prosent av befolkningen er under 18 år. I 1989 trakk vietnameserne seg ut av Kambodsja, og så sent som i 1998 overga de siste Røde Khmer-krigerne seg. Samme år lurte Pol Pot rettferdigheten og døde uten rettsak og dom. Den onde mannen led en stusselig død, og ble kremert på en haug av gamle bildekk.

Vi besøkte S-21, en tidligere videregående skole som fungerte som sikkerhetsfengsel under Røde Khmers regime. Her havnet lærere, professorer, leger, økonomer, og en hel del andre tilfeldige folk som ble beskyldt for å være CIA-agenter eller politiske motstandere. Kun sju av de 17 000 som satt fengslet her overlevde. I dag er bygningskomplekset blitt museum, og i gangene stirrer portrettene av de innsatte mot deg som spøkelser fra fortiden. (I likhet med nazistene var Røde Khmer flinke til å dokumentere grusomhetene de begikk.)

Vi var også på dødsmarkene utenfor Phnom Penh, en av de 20 000 massegravene Røde Khmer etterlot seg. Når man vandrer bortover den fredelige åkeren er det nesten umulig å tenke seg alle grusomhetene som fant sted her for 30 år siden. Men tøyrester og benrester som stikker opp av bakken ligger der som stille, brutale bevis på massemord. Uten å legge noe i mellom forteller små plakater bokstavelig og nøytralt hva som skjedde her.

Dagen på S-21 og The Killing Fields var slitsom for hode og hjerte, men det er bra at galskapen dokumenteres. Anbefaler også filmen The Killing Fields, som vi så stykkevis og delt på en av bussturene våre i Kambodsja.

De neste fire dagene i Phnom Penh fikk vi oppdage at byen, som en gang var kjent som “Asias perle” på grunn av all den flotte arkitekturen fra kolonitiden, er i ferd med å komme seg til hektene igjen. Da befolkningen begynte å vende tilbake til Phnom Penh i 1979 var byen forlatt, forfalt og plyndret. Sentralbanken var sprengt og penger var avskaffet (sannsynligvis derfor kambodsjanerne fortsatt foretrekker dollar). Men etter at Kambodsja ble tatt inn i varmen av det internasjonale samfunnet i 1991 har livet sakte men sikkert vendt tilbake. Det er i grunn helt utrolig hvor glade og stolte kambodsjanerne er når man tenker på hvilke grusomheter de har måtte gjennomleve i sin nære fortid.

Det bygges og snekres overalt. Phnom Penh har blitt en spennende og levende by. Selv om den sliter med voksesmerter, særlig på grunn av omfattende korrupsjon. (Kambodsja har en tvilsom 154-plass av 178 på Transparency Internationals CPI-indeks). Tilbudene for turister, expats og den voksende middelklassen er mange; Heidi og Axel avla eminente The Dollhouse et besøk for tiltrengt henholdsvis striping og kilpp. Byen byr på mye bra mat, og mange av resturantene drives som veldedighetsprosjekter der gatebarn får gått på skole og samtidig lærer seg et yrke. Mange av byens gamle templer og palasser er restaurert til fordums prakt, og stemningen langs promenaden ved Mekong-elven er god. Helt klart en by i nærheten av turens topp fem (Mumbai, Jaipur, Singapore, Chiang Mai og Hanoi)!