Thailand og Kambodsja har en grensedisputt gående ved Preah Vihear-tempelet, og kampene blusset opp igjen omtrent akkurat da vi satt på bussen mot byen Siem Reap, som heldigvis ligger et stykke unna. (Siem Reap betyr forresten udiplomatisk nok «seier over Thailand» på kambodsjansk!) Saker som dette hører man lite om i nyhetene hjemme, men nå har de holdt på en ukes tid, et tyvetalls soldater er døde, og omkring 50 000 har flyktet fra området. Akkurat nå virker alt fastlåst: Thailand krever å løse problemet bilateralt, mens Kambodsja vil ha Indonesia og Asean inn som megler. Hver sin tåpelige unnskyldning for å ikke snakke med hverandre, altså.

Men – tilbake til Siem Reap. I likhet med de fleste andre langveisfarne dro vi ikke hit for å oppleve selve byen, vi kom for å se de majestetiske Angkor-templene. Mellom år 800 og 1400 var nemlig dette området sentrum for Sørøst-Asias mektigste rike. Her var også den største byen som noen gang har eksistert i perioden frem til den industrielle revolusjon. Riket var så mektig at historikerne ikke skjønner hvorfor det falt så kjapt – én teori er at de rett og slett brukte for mange ressurser på å bygge templer. En mager trøst for de gamle khmer-kongene kan være at de skapte litt av en turistattraksjon – templene er virkelig fantastiske!

En vanlig dag i området starter omtrent klokken 0500. Da får man med seg soloppgangen ved Angkor Wat, verdens største religiøse bygning. Dessuten er det lurt å starte dagen så tidlig når gradestokken kryper mot 40 senere på dagen. Den store folkemengden er gjerne like minneverdig som selve soloppgangen – fotoentusiastene er selvfølgelig på plass. Dagens ivrigste var herremannen markert med rød sirkel. Etter en time med finjustering av komposisjon og innstillinger viste det seg at et tre sto i veien for soloppgangen. Resten av folkemengden bare flyttet litt på seg, men vår mann ble så skuffet at han gikk slukøret hjem.

Området byr ikke bare på Angkor Wat, det byr på ufattelig mange buddhist- og hindutempler i alle former og fasonger. Bayon i Angkor Thom var vår favoritt – med sine 54 gotiske tårn og 216 enorme Avalokiteshvara-ansikter. Ta Prohm var også stas. Mens franske arkeologer reddet de andre Angkor-templene fra å bli slukt fra jungelen for rundt hundre år siden, har Ta Phrom stått urørt. Store trær og tempelruiner er smeltet sammen, et merkelig syn. Noen vil kanskje kjenne igjen tempelkomplekset fra Tomb Raider-filmen.

Angkor Wat

Bayon, Angkor Thom

Ta Prohm

I Siem Reap bodde vi på Soria Moria, et hotell som drives av et norsk ektepar. Til tross for at over to millioner turister besøker Siem Reap i året, er dette et av de dårligst stilte områdene i Kambodsja: Fattigdommen er påtrengende. Da er det inspirerende å se hvordan litt innsats utenom det vanlige kan skape lykkelige historier. Kristin og Ken har en veldig sunn tilnærming til bistand. Fokuset er langsiktig, og lokalbefolkningen skal hjelpes i riktig retning – der de skaper sine egne verdier og en bedre fremtid. I samarbeid med lokale NGO-er som NEDO (The Norwegian Educational Development Organisation) og Sangkheum-senteret ansetter de vanskeligstilte unge. Gjennom sitt eget Soria Moria Educational Development Program sørger de for at barna får både skolegang og yrkesopplæring.

Da vi var på Soria Moria var Kristin og Ken akkurat i ferd med å sluttføre sin donasjon av 51 % av hotellet til de ansatte. Den nye hotellsjefen på Soria Moria heter Sam Sokha. Da hun begynte å jobbe som hushjelp i 2002 hadde hun ikke fullført videregående. Til høsten fullfører hun sin master i Human Resource Management. Stort mer trenger vi ikke skrive for å understreke Kristin og Ken sitt storsinn, innsatsviljen til de ansatte, og resultatet av arbeidet.

PS! For fem år siden stilte Soria Moria og Sangkheum-senteret lag i Norway Cup. Kristin kunne fortelle noen morsomme historier som understreker forskjellen på et liv i Oslo og et liv i Siem Reap: Plutselig skjønte de hvorfor vi var så rike i vesten – vi kunne jo bare putte noen plastkort i veggen, og ut kom det penger! At det gikk an å teleportere seg opp til en annen etasje var skummelt, men også veldig kult. Dette var altså før den første minibanken og heisen kom til Siem Reap.

Flere bilder, som vanlig: