Asiabloggen

Archive | februar, 2011

 

Ukas skilt: En reise på skinner

27. februar 2011 | Posted by 0 comments

Indian Railways er verdens største arbeidsgiver, med over 1,6 millioner ansatte. Et imponerende jernbanenett snirkler seg rundtom i landet, og skal du ut på langtur er det egentlig ikke mange alternativer. Vi har vært mye på skinnene den siste uka – både på øverste og laveste klasse, på dagtid og med nattog. Turer vi aldri glemmer. Jo lavere standard, jo mer spennende. Mens vognen skranter av gårde er det bare å suge til seg alle inntrykkene:

Alle lydene og luktene som flyr gjennom vognen og gjennom sprinkelvinduene. Solen som steker inn fra utsiden, vifta i taket som ikke virker. Toalettene, som vi bare nærmer oss når det virkelig er krise. Dørene som står åpne i fart, der man kan stå og oppleve landskapet rundt seg. Ville aper og fantastiske fjellformasjoner i det ene øyeblikket. En fattig som gjør sitt fornødne ved skinnegangen i det neste. Holdeplassene, der ivrige selgere roper ut at akkurat sin chai er den aller beste i landet. Det fullstendige kaos som oppstår når altfor mange personer prøver å gå ombord før noen får sjansen til å forlate vognen. Tiggerne som stadig tråler gjennom vognene – uten ben, uten armer, fillete, skitne – med blikk som treffer deg midt i hjertet og river i samvittighetssansen, og får deg til å tenke på hvor urettferdig denne verden er.

Irritasjonen over at noen hele tiden titter inn bak forhenget ditt når du prøver å sove. Gleden over at ingen ting er frastjålet når du vokner. Toutene som møter deg entusiastisk på perrongen, som prøver å prakke på deg et overpriset billettopphold. Han sier han har vært i Norge, men sannsynligvis har han aldri vært utenfor sin egen landsby. Alle de fantastiske menneskene som setter seg ned ved siden av deg, og byr på litt hjemmelaget mat, som man takker høflig nei til for å unngå magetrøbbel. Hvorpå man bombarderes med spørsmål. Hva heter du? Hva tjener du? Hvilken Gud tror du på? Love marriage eller arranged marriage? Plutselig har alle timene gått, og man er framme. Og utrolig nok skulle man ønske at reisen var dobbelt så lang.

Ukas skilt fant vi på toget mellom Phalna og Ahmedabad:

Ikke tenn opp bål på toget. Merk også forholdet mellom fengsel og bot (3000 rupier er ca 350 kroner).

Ikke tenn opp bål på toget. Merk også forholdet mellom fengsel og bot (3000 rupier er ca 350 kroner).

Et tappert, men sjanseløst forsøk på å holde togvogna ren

Et tappert, men sjanseløst forsøk på å holde togvogna ren


Stikkord: , ,

Chai i slummen

24. februar 2011 | Posted by 0 comments

Over tre fjerdedeler av Indias befolkning bor fortsatt på landsbygda. Byene er likevel enorme, og de urbane områdene er ekstremt tett befolket. Med sine 13,8 millioner innbyggere deler Mumbai førsteplassen på listen over verdens mest folkerike byer med Shanghai – på kun en tredel av plassen. Mumbai er likevel en behagelig opplevelse sammenlignet med Delhi. Det skyldes delvis at befolkningstettheten Delhi er enda høyere, men aller mest at Mumbai er den suverent rikeste byen i India. Gjennomsnittlig årslønn er 16 000 NOK, og byen står for over en tredel av all inntektskatt som samles inn i landet.

Mumbai omtales ofte som kontrastenes by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Fattige slumområder ligger vegg i vegg med flashy høyhus og kjøpesentre. Gamle praktbygg fra kolonitiden skriker etter vedlikehold, maskert av løs murpuss og trær som vokser ut av fasadene.

Mumbais skyline forsvinner inn i smogen

Vi har sneket oss inn på Taj Mahal Palace, der vi spottet Hollywood-kjendiser og nøt en skinnende ren do for første gang på to uker. Vi har vært inne i det gamle huset til Ghandi, åstedet for den berømte sultestreiken som fikk slutt på urolighetene i 1921. Vi har spilt cricket med kidsa på løkka. Vi har spist middag på Leopold Café,  den eldgamle restauranten mange kjenner fra Shantaram, og som var et av åstedene for terrorangrepene i Mumbai i 2008. God stemning og gode drinker. Men det skulle bli en annen opplevelse som virkelig satte spor i Mumbai.

Vi har sett mye elendighet de siste to ukene, men likevel har jeg hatt lyst til å komme nærmere menneskene og livet i slummen. Noen mener det er en makaber form for turisme å komme fra verdens rikeste land og oppsøke slum og fattigdom. Det mener ikke jeg. Alt det handler om er å prøve å forstå verden rundt seg. Lære.

Lisa, Kaja, Reidar og jeg ble fraktet rundt av en av Mumbais mange pirattaxier (dessverre var ikke Heidi med på akkurat denne turen). I ny og ne er det en politimann som må bestikkes før man kan kjøre videre, men ellers er det en fin måte å tjene til livets opphold på (hvis man har råd til et kjøretøy). Etter en lang dag hadde vi blitt godt kjent med vår sjåfør Laxman. Han bar intenst nag til de korrupte lokale styresmaktene og hadde til vår overraskelse ikke så mye til overs for Ghandi heller, men var ellers en meget glad og artig type. Mot slutten av dagen lurte vi på om han kunne ta oss med til Dhavari-slummen, en av verdens største slumområder. Fordi kjøreturen dit ville blitt for lang, tok han oss med til en liten, lokal slum isteden. En slum som forøvrig lever på lånt tid. En privat utbygger skal bygge restauranter og leiligheter på sjøtomten, som de har fått gratis av myndighetene. Kriteriet er at det settes opp en boligblokk der slumbeboerne får gratis leilighet. Slike byttehandler gjøres ifølge Lax stadig oftere rundtom i byen.

Lax og jeg langs sjøsiden av slummen

Slummen var delt i to distinkte områder. Nærmest vannet var det et slags fellesområde med en provisorisk hestestall. Her bodde også de fattigste i denne slummen – i fillete telt og under hullete presenninger. I en halvsirkel rundt strandområdet slynget det seg . Trange, små smau med små kioskutsalg, papegøyer i bur, klesvasken til tørk, barn som leker og løper, husvegger av mur og betong. Det finnes åpenbart værre slumområder enn dette – det vet alle som har lest Shantaram eller sett Slumdog Millionaire. Etter å ha vandret rundt og hilst på de lokale, sier Lax plutselig at han bor her, og har lyst til å gjøre noe han sjelden gjør: invitere oss hjem til sin ydmyke bolig.

Så da satt vi plutselig der. På gulvet i et bittelite krypinn som er hjem for en indisk familie på fire. Ti kvadratmeter med murvegger og blikktak – med plass til en liten hems, kjøleskap, minitempel og TV. Han hadde et tomt PC-kabinett som han drømte om å få liv i – så til sommeren er nok en brukt laptop på vei fra Oslo til Mumbai… Kona til Lax fyrte opp gassblussen og bød på chai. Da blåser man selvfølgelig i alle hjemlige formaninger om bakterier og smittefare. Vi drakk den mest fantastiske te jeg noen gang har smakt, og satt og snakket om løst og fast. Yngstesønnen kom hjemom og kunne stolt forklarte at han hadde trent cricket i gymtimen idag og skulle tilbake på skolen for kveldsøkten. Det er nå gratis grunnskole til alle i byen, men Lax sender barna på privatskole selv om det er dyrt selv om det er dyrt for å gi dem en god utdanning (en hundrekapp i måneden). Timene fløy og vi takket for gjestfriheten. Lax ville selvsagt ikke ha betalt for dagen.

En dag jeg aldri kommer til å glemme! Bilder fra Mumbai:


Ukas skilt: Velkommen til Pushkar

21. februar 2011 | Posted by 0 comments

I den siste folketellingen i 2001 (det er en ny på gang nå) hadde Pushkar 14 789 innbyggere. Den lille fjellandsbyen er en av Indias eldste byer, og har et av svært få templer i verden som er viet til Brahma – skaperguden. Området er så hellig at det er totalforbud mot alkohol, kjøtt og egg innenfor bygrensene.

Velkommen til Pushkar!

Velkommen til Pushkar!

Mange hinduer kommer hit på pilgrimsreise, og noen utenlandske tilreisende kommer også på grunn av byens spesielle status. Derfor er turistindustrien i byen i ferd med å blomstre, og det har en tendens til å føre til artige skilt på hvert gatehjørne:

I kongenes fotspor – vi oppdager Rajastan

21. februar 2011 | Posted by 1 comments

Vi er et topp reisefølge og har med oss en indisk guide, noe vi setter mer og mer pris på. India er på ingen måte tilrettelagt for turister. Da vi krysset delstatsgrensen fra Uttar Pradesh kom vi til Rajastan – staten vi skulle være i den neste uka. Vi er fortsatt ganske langt nord – staten grenser til Pakistan i vest – så vi går i brukse og genser om kveldene. Rajastan er Indias største delstat, og også blant de fattigste. Dette er primært et jordbrukssamfunn, og området egner seg dessverre ganske dårlig til slikt – med lange tørkeperioder.

Soloppgang sett fra toget på vei fra Agra

Soloppgang sett fra toget på vei fra Agra

Vårt var først i Jaipur, delstatshovedstaden. Her trivdes vi godt. En merkelig miks av kasteløse slumområder i bunnløs fattigdom, og IT-valleys som eksporterer rimelig og kompetent kunnskapsintensitiv arbeidskraft. Byen er kjent som Indias tekstilhovedstad, så vi tok oss god tid på en lokal fabrikk. Kvaliteten var utrolig og prisene var absurde, så vi har sendt hjem noen fantastiske sjal, sengetepper og en kashmirdress. Det er fattigfolk fra landsbyene som gjør arbeidet – enten bor de på fabrikken eller så lager de på bestilling. Vi passet på å tipse skredderen rikelig uten at sjefen så det. Vi var og så bollywoodfilm på Raj Mandir-kinoen, helt hysterisk! Vi var også og besøkte palasset i tilknytning til Amber-fortet, der elefantene har stampet oppover fjellsiden i hundrevis av år. Palasset ble gitt av maharajakongen til den nye føderale staten India i 1949. Maharajaene var dyktige alliansebyggere, og klarte å styre da mongolene (Djengis Khan og gjengen) erobret store deler av India. De klarte å holde på makten over en imponerende peroide; helt fra 700-tallet til uavhengigeheten i 1949 (autonom stat under britisk overherredømme fra midten av 1800-tallet). Vandret mye rundt i både fine og ufine strøk, inkludert en tur forbi Kathputli-slummen på vei tilbake for å betale skredderen, men da dessverre uten kamera.

Neste stopp var Pushkar. En liten, hellig og (ganske) rolig by, et velkomment avbrekk i mas og kjas. Her hadde vi en merkelig opplevelse på et av Indias 155000 postkontor. De hadde ikke hørt om konvolutter eller esker, og hadde isteden en skredder som sydde stoffomslag til alle brev og pakker. Enda mer fascinerende er det at pakkene kom fram i god behold i Norge noen uker etterpå. Vi var på kamelsafari utover i ørkenen, og kunne nyte litt non-veg mat og alkohol (som er bannlyst innenfor bygrensene). Første runde med skikkelig magetrøbbel, men lokal youghurt og linsesuppe gjør susen.

For hinduene er Pushkar-innsjøen veldig hellig

Etter et par dager tok vi en liten skolebuss til nærmeste togstasjon og dro videre til Udaipur. Her var vi i nok et overdådig palass som tilhører den «lokale» kongefamilien, mahranaene. Disse har holdt stand i enda større grad enn maharajaene. De tapte aldri mot mongolene, var ikke eid av Ostindiakompaniet, og betalte aldri skatt til britene. De var derimot de første av Indias mange kongedømmer som sluttet seg staten India. Selv om Indira Gandhi fratok kongene det meste av privilegier og land i 1971, har denne gjengen klart og snike seg unna ved å skifte eierskapet over til en stiftelse som de selv selfølgelig kontrollerer. Kongens eneste datter skal gifte seg i mars, og pyntingen av palasset var allerede i full gang. En horde av andre palass rundtom i byen er i familiens eie, og mange av dem er gjort om til hoteller for rike turister. I bypalasset bor omtrent 10 familier i festningsmurene, og deres oppgave er å lage og vedlikeholde kunsten der. Familiene; deres forfedre og deres barn er liksom tilstede på jorda for å gjøre dette. Selv om kastesystemet er forbudt, ser vi hele tiden eksempler på at det fortsatt holder sin klamme hånd over det indiske samfunnet. Ikke overalt, selvfølgelig. Vi håper tanken om at den man er og gjør skal bestemme mulighetene i livet, ikke hva man etter sigende gjorde i det forrige liv.

Utsikt over Udaipur fra det storslåtte bypalasset

Udaipur er kjent for sine miniatyrtegninger, og tradisjonene opprettholdes fortsatt

Fra et kamasutra-palass (!) utenfor Udaipur

Vask i Pichola-innsjøen

Deretter dro vi med jeep til Ranakpur. Vi har bodd ganske spartansk den siste uka, og nå bodde vi plutselig på et slags resort litt oppe i fjellene. I området er det mange som bekjenner seg til jainismen. Munkene og asketene fører en ekstremt streng levemåte, og er så opptatt av å ikke skade levene vesener at noen går med munnbind (for å unngå å spre bakterier) og koster foran seg på gaten med en liten kost! Det er to typer munker – de ene går hvitkledd, mens de andre går nakne!

Vi tok jeepene til en togstasjon som ligger litt lenger sør. Vi hadde et lite stopp for å bytte tog i Ahmedabad, og hele gjengen dro på MacDonald’s. Indisk mat er veldig godt, men det er krevende for oss med all krydder og saus. Så en MacChicken smakte helt fantastisk! (Storfe- og svinekjøtt får man ikke kjøpt).

Det er rett og slett umulig å forklare hvor annerledes India er – det må bare oppleves! Alle lyder, smaker, lukter – milevis unna det vi har opplevd tidligere. Snart er vi i Mumbai. Byen som huser Bollywood, noen av verdens største slummer, noen av verdens dyreste eiendommer, og flere prostituerte enn det er innbyggere i Oslo.


Ukas skilt: Prisdiskriminering i praksis

18. februar 2011 | Posted by 0 comments

Hvordan kan et utviklingsland med utallige kulturskatter finansiere vedlikeholdet av disse? Hvordan utytte at kjøpekraften til en nordmann i India er omtrent 87 ganger høyere enn en gjennomsnitts-inder, uten å utelukke de lokale fra tilgang til sin egen kultur og historie? Svaret er en glimrende og frisk form for prisdiskriminering. Ukas skilt er fra Baby Taj, Agra:

Prisdiskriminering i praksis

Bonus – klikk for større:


Arrival India!

13. februar 2011 | Posted by 0 comments

Hvert år sitter vi benket når World Travel Awards går av stabelen. Eller, vi gjør vel egentlig ikke det, men vi kan opplyse om at UAEs nasjonale flyselskap – Ethiad – er kåret til World’s Leading Airline de to siste årene. Og det merket vi godt på turen fra Frankfurt til Abu Dhabi for en ukes tid siden. Da turen nå skulle gå videre til Delhi måtte vi ta til takke med Jet Airways på grunn av overbooking, visstnok India’s finest international airline. Men som kjent er alt relativt, og la oss bare si det slik: Vi fikk en forsmak på hva som nok venter de neste ukene. Luksusskalaen starter litt lavere i India.

Overgangen fra Dubai til Delhi var så heftig at den vanskelig kan beskrives. Dubai er Jacob Winche-Lanche på steroider, mens Delhi er som en gigantisk, skitten utgave av 17. mai på Karl Johan, bare enda mer tettpakket. Vi ankom hotellet vårt i sekstiden om morgenen, og det var overraskende stille i gatene. Vi skimtet ikke stort annet enn slitne bygninger, masse søppel, noen løshunder, og en ensom inder som varmet seg på et lite bål midt i gata. Vi la oss til å sove, og våknet til det fullstendige kaos noen timer senere. Plutselig var området forvandlet til en gigantisk miks av Bollywood-musikk, matvogner, mopedverksteder, syngende trasvestitter og lekende unger. Jeg har kjent på den samme følelsen i Kabul tidligere, men intensiteten og inntrykkene er heftigere her fordi intimgrensene er borte, fordi alt er større, fordi det er så hinsides mange folk. Overalt.

Ankomst Dehli

Ankomst Dehli kl 0400

Byen har våknet

Byen har våknet

Vi brukte dagen på å omstille kroppen til alle nye lyder og lukter, og få vårt første møte med det indiske kjøkken. Og om det smakte! Fantastisk! Milevis bedre enn studentfavoritten Toro Tikka Masala, og mye billigere. Vi venter i spenning på «Delhi Belly» – magasjau på godt norsk – som visstnok er uungåelig.

Allerede neste morgen tok vi toget videre til Agra, byen som huser fantastiske byggverk fra mogultiden – deriblant Taj Mahal. En av verdens mest berømte bygninger, oppført som en hyllest til kjærligheten av Shah Jahan som var i bunnløs sorg etter å ha mistet sin tredje kone. India er kontrastenes land, og en visitt til Taj Mahal er inntett unntak. Man må vasse i søppel for å komme seg fra hovedveien og ned til parkområdet, og utsikten fra bygget er utover en av verdens mest forurensede elver. Men selve bygningen og parkene rundt blir heldigvis passet og stelt godt med av myndige vakter fra den indiske hæren. Taj Mahal er rett og slett noe av det vakreste vi har sett, noengang.

Taj Mahal – verdens vakreste bygg

Taj Mahal er jo en hyllest til kjærligheten!


Ukas skilt: Kyssing forbudt

11. februar 2011 | Posted by 0 comments

UAE er et konservativt land. Men UAE fører også en utadvent politikk, og tøylene er slakkere enn det man kanskje skulle tro. Særlig i Dubai, med sine turister på stranda og i hotellbarene, journalister i Media Free Zone, handelsmenn i finansdistriktet, og for ikke å glemme alle de asiatiske gjestearbeiderne.

Ukas skilt er hentet fra Mall of the Emirates – en av byens utallige megamalls – som minner oss på hvordan man bør opptre:


Stikkord: , ,

Gigantomani: En uke i Dubai

11. februar 2011 | Posted by 0 comments

Velkommen til Dubai. En evig byggeplass. Stedet der det kun det umulige er mulig. Et Las Vegas uten showgirls. Fra øde ørken til storby på 20 år. Bygget av svette fremmedarbeidere, finansiert av oljesmurte sjeiker i hvite kjortler. Vi hadde en kul uke i Dubai. Upersonlig, men fascinerende!

Dubai Mall

Dubai Mall

Dubai Mall

Dubai Mall

Burj Khalifa Lake

Burj Khalifa Lake

På piren av Palm Jumeirah

På piren av Palm Jumeirah

City Sightseeing

City Sightseeing

Verdens største innendørs skianlegg

Helt normalt…


Stikkord: ,

Hei bloggen!

8. februar 2011 | Posted by 0 comments

Vi har ingen ambisjoner om å klatre oppover topplisten på blogg.no. Vi skal heller ikke tjene penger på reklame for Beta Caroten eller mirakelkurer mot tidlig håravfall. Men like fullt har vi kastet oss på bloggbølgen – for å gi alle venner og kjente der hjemme et innblikk i hva vi gjør på vårt livs store reise.

I tre måneder skal vi bruke alle sansene. Først et stopp i Dubai, så tre uker i India, og deretter på loffen i Sørøst-Asia. Vi skal se, lukte, lære, leve og oppleve. Og vi håper du stikker innom asiabloggen.no i ny og ne for å dele opplevelsene med oss.

Mens dette skrives er datoen 25. mars, og vi er omtrent halvveis på ferden. De siste dagene har vi sittet innendørs i ly for regnet, og endelig passet det å lage blogg. For å få ting i riktig rekkefølge jukser vi litt med datoene, og gir de «gamle» innleggene datoen de ville hatt om de ble skrevet underveis. Vi tenker oss derfor tilbake til 8. februar, like etter takeoff fra Gardermoen: