Andaman-kysten nord i Malaysia og sør i Thailand er kjent for sitt stabile sommevær, og vi er midt i høysesongen. Dessverre har vi hatt litt labert vær de siste to ukene, men stort sett opphold og noen solglimt innimellom. Nå har det virkelig tatt av! Høstregnet i Bergen fortoner seg som en harmonisk sommerdag med høy luftfuktighet i forhold til dette. Her er et lite videoklipp fra den siste dagen på Lao Liang:

Vi dro videre med båt fra Ko Lao Liang til Ko Muk, og fikk tilgang til nett og værmelding for første gang på en stund. Thaiene er konstant positive av natur, og de satset på finvær igjen dagen etter. På nettet fant vi ut at det var utstedt flomvarsel for Trang-provinsen og øygruppen vi befant oss i, og at værutsiktene var elendige i all overskuelig fremtid. Vi bestemte oss for å komme oss bort fra området så fort som mulig.

30 timer senere var vi i Chiang Mai nord i Thailand – etter å ha reist med scooter, longtail-båt, minivan, tuk-tuk, tuk-tuk igjen, nattbuss, taxi, fly og songthaew. Alle tog og turbusser var utsolgt – så det var ingen spesielt komfortabel affære. Nesten rart at bussen kom fram, veien var stadig oversvømmet. De siste dagene har været blitt enda værre over hele beltet fra Vietnam og over Thailand, så vi er veldig happy med å isteden utforske byen som var hovedstad i Lanna-kongeriket før det ble innlemmet i Siam (nå Thailand) på slutten av 1800-tallet!

Ca 30 minutter for slusene åpnet seg på Ko Lao Liang

Det har regnet "litt" de siste 48 timene

På busstasjonen i Trang

Matpause et sted i sør-Thailand

Herlig:

Vi tok en båt over fra Langkawi til Ko Lipe, og plutselig var vi i Thailand. I håp om å finne steder som ikke er ødelagt av turisme, blinket vi oss ut noen små øyer som ikke har havn/brygge, og som derfor er litt kronglete å komme seg til. Ko Lipe var nok fantastisk for 10 år siden. Men nå er det et typisk eksempel på hva som skjer når en øy med kloakk- og søppelhåndtering tilpasset en liten fiskerlandsby, plutselig overøses med turister. Ikke noe særlig, egentlig.

Vi dro videre til Ko Laoliang, og der fant vi det vi lette etter. Øya er naturreservat, og det eneste stedet man kan bo er på en liten camp der man bor i telt. Tilsammen var vi kanskje 20 stykker på hele øya. Magisk! Deretter dro vi til Ko Muk, men dro kjapt videre på grunn av flommen som var i emming.

Vi var en drøy uke på Langkawi, en trivelig øy helt nordvest i Malaysia. Tekst kommer senere, her er bilder:

Etter Singapore tok vi bussen nordover til Kuala Lumpur. Tekst kommer senere, her er bildene:

Singapore kalles gjerne, lettere sarkastisk, for «Fine City». Den doble referansen er selvsagt de smussfrie byområdene som skyles et strengt regime der små og store forseelser straffes med store bøter. Helt siden frigjøringen fra britene i 1965 har People’s Action Party defacto sittet med all makt i landet, og de har ført en politikk som i det ene øyeblikket virker venstreradikal, i det andre øyeblikket ekstremliberalistisk.

Tilsynelatende virker det som singaporianerne lever frie liv, så lenge man holder seg innenfor det som er akseptabelt. Men det er ikke bare kuriositeter og morsomme skilt som følger av myndighetenes kontrollregime. Ifølge Amnesty International er Singapore det landet i verden som har den høyeste raten dødsstraffer per innbygger. Det er heller ikke alle som får ta del i velstanden i dette «asiatiske under». Mens det er helt normalt for tilflyttede forretningsmenn å tjene over millionen, får en taxisjåfør i statens taxiselskap kun en tidel. Når prisnivået er omtrent som hjemme, er det ikke vanskelig å forstå at dette er et viktig tema i den pågående «valgkampen». Men det er umulig å ikke la seg fascinere av hvordan denne lille staten styres, nærmest som en bedrift. Denne gjengen har skjønt at mennesker drives av incentiver. Ingen kaster søppel på gata fordi de er redd for å få bot. Det er ingen rushtrafikk på grunn av et begrenset antall kjøreløyver, som koster veldig mye penger, som spyttes inn i det allerede eminente kollektivtilbudet. Etc etc etc.

Oppdatering 14. mai: Valget er overstått. Selv om PAP vant 81 av 87 seter, bar valgkampen mer preg av å være en reell valgkamp – i alle fall på Internett og Facebook. Landsfader Lee Kuan Yew kunngjorde akkurat overraskende at han trekker seg fra regjeringen, som han har vært tett på helt siden 1959.

Advarsel: Om du har tenkt på å kjøpe speilreflekskamera kan dette innlegget være verd å lese. For de fleste andre er det nok omtrent like interessant som å nilese en utgave av Tana Blad i juli.

Kamera skulle kjøpes i Dubai. Vi landet på Canon PowerShot G12, som går for å være en glimrende proffkompakt. Bedre optikk og større kontroll enn et lite kompaktkamera. Håpet var gode bilder samtidig som ryggsekken ikke ble for stor og upraktisk.

Det skulle vise seg at naturlovene fortsatt gjelder. Bildene nådde ikke opp til alle speilrefleksene i reisefølget vårt i India. Frustrasjonen over manglende zoom var også til å ta og føle på. Særlig hvis man vil snike til seg en stemning, et ansiktsuttrykk, uten å bli oppdaget. Jepp, det er fare for at noen uker med kodakøyeblikk på samlebånd har utviklet en gryende fotointeresse hos undertegnede… Utstyret begynner å bli viktig, selv om det er en stund til midtlivskrisa. Vi bestemte oss for å kjøpe speilrefleks!

De fleste som kaster seg på speilrefleksbølgen kjøper i det semi-proffe segmentet. Utvalget er enormt, og de siste fire-fem årene er det knapt sluppet et dårlig kamera på markedet fra noen produsenter overhodet. Sony har kommet med mye bra i det siste, men markedet for objektiver er lite, og de nyter ikke den samme entusiasmen og det gode miljøet av fotoentusiaster på nett. Nikon og Canon lager så gode kameraer begge to, at det blir mer snakk om smak og behag. Jeg ville ha Canon fordi jeg kjenner det fra før, og fordi det er praktisk å kunne byttelåne blitz og objektiver med 350D-en til pappa som ligger i Oslo. Dessuten er Canon en vinner blant gutta i Bergen, og det er alltid fint å kunne veksle på hverandres tips og erfaringer.

EOS 600D var altså et ganske opplagt valg. Timingen var også bra; kameraet ble lansert da vi var i Dubai og vi kjøpte det i Singapore samme dag som det kom i butikkene. Men så var det optikken, da. I alle tilfelle ville jeg ha Canon 18-55 IS II (den nye kitlinsen). For en førstekjøper er den liten, praktisk og tar fine bilder til den rimelige prislappen. I tillegg til dette ville jeg ha et objektiv med telezoom.

Det sto mellom en zoomlinse eller en superzoom.  For en fotoentusiast vil en superzoom (i alle fall på vårt budsjett) være helt uaktuelt. Det må endel kompromisser til for å få et så stort brennviddespekter i én og samme linse. Bildene blir litt uskarpe, og får noen forvrenginger. Men den store fordelen er at man slipper å bytte linse hele tiden. Vi lurte også på hvor ofte vi vil gidde (eller rekke) å bytte til zoomlinsen for å få med oss et godt motiv når vi er ute på tur. Derfor falt valget på en superzoom.

De tre aktuelle kandidatene var Sigma 18-200 OS, Canon 18-200 IS, eller Tamron 18-270 VC. Sigmaen er billig, men har et litt frynsete rykte – mindre skarp enn de to andre, og med tendens til å trenge kalibrering etterhvert. Valget falt til slutt på Canon sin. Tamronen har sinnsyk zoom, men Canon-en er skarpere. Den vant matchen fordi vi ville ha en god allrounder.

Etter et par uker med 18-200 på slep er jeg ikke helt fornøyd. Det er deilig med vidvinkel og tele tilgjengelig uten stress. Men objektivet er for det første tungt og stort, og jeg synes ikke bildekvaliteten er helt topp. Så da jeg kom over et tilbud på Canon 55-250 IS i Chiang Mai slo jeg til. Det er ikke et fantastisk objektiv, men det gir veldig fine og skarpe bilder til prisen.

Nedenfor ser du kameraparken, som ble betraktelig større enn egentlig planlagt. Hvis jeg hadde visst at speilrefleks ble «uungåelig» hadde jeg droppet å kjøpe G12-en. Men nå har vi i det minste et bra utvalg utstyr som passer sitt bruk: Canon 600D er mest i bruk, Canon PowerShot G12 brukes når vi ikke orker å drasse på 600D, knøttlille Canon Ixus 220HS er alltid med i lomma når de to andre ikke er med.

Nå er det ingen unnskyldning for å komme tilbake med dårlige bilder!

Gullrekka til Canon

Etter to uker med høyt tempo var det deilig å slappe av en uke i Goa. Indias minste, og rikeste, delstat – som hadde vært portugisisk koloni i hele 450 år da den ble annektert av India så sent som i 1961. Dagene gikk med til et par turer ut, spising, drikking, slappe av på stranden, og bli litt (veldig) solbrent.

Calangute-stranden

Vi vet fortsatt ikke sikkert om man kjører på venstre eller høyre side i India. Trafikken er kaotisk, ekstremt bråkete, og blandes sammen med folk som går på do i rennesteinen, folk som vasker opp i rennesteinen, kuer, selgere og tiggere. Det er slitsomt å reise, men aldri kjedelig. Her er noen bilder fra reiseetappene.

Indian Railways er verdens største arbeidsgiver, med over 1,6 millioner ansatte. Et imponerende jernbanenett snirkler seg rundtom i landet, og skal du ut på langtur er det egentlig ikke mange alternativer. Vi har vært mye på skinnene den siste uka – både på øverste og laveste klasse, på dagtid og med nattog. Turer vi aldri glemmer. Jo lavere standard, jo mer spennende. Mens vognen skranter av gårde er det bare å suge til seg alle inntrykkene:

Alle lydene og luktene som flyr gjennom vognen og gjennom sprinkelvinduene. Solen som steker inn fra utsiden, vifta i taket som ikke virker. Toalettene, som vi bare nærmer oss når det virkelig er krise. Dørene som står åpne i fart, der man kan stå og oppleve landskapet rundt seg. Ville aper og fantastiske fjellformasjoner i det ene øyeblikket. En fattig som gjør sitt fornødne ved skinnegangen i det neste. Holdeplassene, der ivrige selgere roper ut at akkurat sin chai er den aller beste i landet. Det fullstendige kaos som oppstår når altfor mange personer prøver å gå ombord før noen får sjansen til å forlate vognen. Tiggerne som stadig tråler gjennom vognene – uten ben, uten armer, fillete, skitne – med blikk som treffer deg midt i hjertet og river i samvittighetssansen, og får deg til å tenke på hvor urettferdig denne verden er.

Irritasjonen over at noen hele tiden titter inn bak forhenget ditt når du prøver å sove. Gleden over at ingen ting er frastjålet når du vokner. Toutene som møter deg entusiastisk på perrongen, som prøver å prakke på deg et overpriset billettopphold. Han sier han har vært i Norge, men sannsynligvis har han aldri vært utenfor sin egen landsby. Alle de fantastiske menneskene som setter seg ned ved siden av deg, og byr på litt hjemmelaget mat, som man takker høflig nei til for å unngå magetrøbbel. Hvorpå man bombarderes med spørsmål. Hva heter du? Hva tjener du? Hvilken Gud tror du på? Love marriage eller arranged marriage? Plutselig har alle timene gått, og man er framme. Og utrolig nok skulle man ønske at reisen var dobbelt så lang.

Ukas skilt fant vi på toget mellom Phalna og Ahmedabad:

Ikke tenn opp bål på toget. Merk også forholdet mellom fengsel og bot (3000 rupier er ca 350 kroner).

Et tappert, men sjanseløst forsøk på å holde togvogna ren

Over tre fjerdedeler av Indias befolkning bor fortsatt på landsbygda. Byene er likevel enorme, og de urbane områdene er ekstremt tett befolket. Med sine 13,8 millioner innbyggere deler Mumbai førsteplassen på listen over verdens mest folkerike byer med Shanghai – på kun en tredel av plassen. Mumbai er likevel en behagelig opplevelse sammenlignet med Delhi. Det skyldes delvis at befolkningstettheten Delhi er enda høyere, men aller mest at Mumbai er den suverent rikeste byen i India. Gjennomsnittlig årslønn er 16 000 NOK, og byen står for over en tredel av all inntektskatt som samles inn i landet.

Mumbai omtales ofte som kontrastenes by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Fattige slumområder ligger vegg i vegg med flashy høyhus og kjøpesentre. Gamle praktbygg fra kolonitiden skriker etter vedlikehold, maskert av løs murpuss og trær som vokser ut av fasadene.

Vi har sneket oss inn på Taj Mahal Palace, der vi spottet Hollywood-kjendiser og nøt en skinnende ren do for første gang på to uker. Vi har vært inne i det gamle huset til Ghandi, åstedet for den berømte sultestreiken som fikk slutt på urolighetene i 1921. Vi har spilt cricket med kidsa på løkka. Vi har spist middag på Leopold Café,  den eldgamle restauranten mange kjenner fra Shantaram, og som var et av åstedene for terrorangrepene i Mumbai i 2008. God stemning og gode drinker. Men det skulle bli en annen opplevelse som virkelig satte spor i Mumbai.

Vi har sett mye elendighet de siste to ukene, men likevel har jeg hatt lyst til å komme nærmere menneskene og livet i slummen. Noen mener det er en makaber form for turisme å komme fra verdens rikeste land og oppsøke slum og fattigdom. Det mener ikke jeg. Alt det handler om er å prøve å forstå verden rundt seg. Lære.

Lisa, Kaja, Reidar og jeg ble fraktet rundt av en av Mumbais mange pirattaxier (dessverre var ikke Heidi med på akkurat denne turen). I ny og ne er det en politimann som må bestikkes før man kan kjøre videre, men ellers er det en fin måte å tjene til livets opphold på (hvis man har råd til et kjøretøy). Etter en lang dag hadde vi blitt godt kjent med vår sjåfør Laxman. Han bar intenst nag til de korrupte lokale styresmaktene og hadde til vår overraskelse ikke så mye til overs for Ghandi heller, men var ellers en meget glad og artig type. Mot slutten av dagen lurte vi på om han kunne ta oss med til Dhavari-slummen, en av verdens største slumområder. Fordi kjøreturen dit ville blitt for lang, tok han oss med til en liten, lokal slum isteden. En slum som forøvrig lever på lånt tid. En privat utbygger skal bygge restauranter og leiligheter på sjøtomten, som de har fått gratis av myndighetene. Kriteriet er at det settes opp en boligblokk der slumbeboerne får gratis leilighet. Slike byttehandler gjøres ifølge Lax stadig oftere rundtom i byen.

Slummen var delt i to distinkte områder. Nærmest vannet var det et slags fellesområde med en provisorisk hestestall. Her bodde også de fattigste i denne slummen – i fillete telt og under hullete presenninger. I en halvsirkel rundt strandområdet slynget det seg . Trange, små smau med små kioskutsalg, papegøyer i bur, klesvasken til tørk, barn som leker og løper, husvegger av mur og betong. Det finnes åpenbart værre slumområder enn dette – det vet alle som har lest Shantaram eller sett Slumdog Millionaire. Etter å ha vandret rundt og hilst på de lokale, sier Lax plutselig at han bor her, og har lyst til å gjøre noe han sjelden gjør: invitere oss hjem til sin ydmyke bolig.

Så da satt vi plutselig der. På gulvet i et bittelite krypinn som er hjem for en indisk familie på fire. Ti kvadratmeter med murvegger og blikktak – med plass til en liten hems, kjøleskap, minitempel og TV. Han hadde et tomt PC-kabinett som han drømte om å få liv i – så til sommeren er nok en brukt laptop på vei fra Oslo til Mumbai… Kona til Lax fyrte opp gassblussen og bød på chai. Da blåser man selvfølgelig i alle hjemlige formaninger om bakterier og smittefare. Vi drakk den mest fantastiske te jeg noen gang har smakt, og satt og snakket om løst og fast. Yngstesønnen kom hjemom og kunne stolt forklarte at han hadde trent cricket i gymtimen idag og skulle tilbake på skolen for kveldsøkten. Det er nå gratis grunnskole til alle i byen, men Lax sender barna på privatskole selv om det er dyrt selv om det er dyrt for å gi dem en god utdanning (en hundrekapp i måneden). Timene fløy og vi takket for gjestfriheten. Lax ville selvsagt ikke ha betalt for dagen.

En dag jeg aldri kommer til å glemme! Bilder fra Mumbai: