Vi er et topp reisefølge og har med oss en indisk guide, noe vi setter mer og mer pris på. India er på ingen måte tilrettelagt for turister. Da vi krysset delstatsgrensen fra Uttar Pradesh kom vi til Rajastan – staten vi skulle være i den neste uka. Vi er fortsatt ganske langt nord – staten grenser til Pakistan i vest – så vi går i brukse og genser om kveldene. Rajastan er Indias største delstat, og også blant de fattigste. Dette er primært et jordbrukssamfunn, og området egner seg dessverre ganske dårlig til slikt – med lange tørkeperioder.

Soloppgang sett fra toget på vei fra Agra

Vårt var først i Jaipur, delstatshovedstaden. Her trivdes vi godt. En merkelig miks av kasteløse slumområder i bunnløs fattigdom, og IT-valleys som eksporterer rimelig og kompetent kunnskapsintensitiv arbeidskraft. Byen er kjent som Indias tekstilhovedstad, så vi tok oss god tid på en lokal fabrikk. Kvaliteten var utrolig og prisene var absurde, så vi har sendt hjem noen fantastiske sjal, sengetepper og en kashmirdress. Det er fattigfolk fra landsbyene som gjør arbeidet – enten bor de på fabrikken eller så lager de på bestilling. Vi passet på å tipse skredderen rikelig uten at sjefen så det. Vi var og så bollywoodfilm på Raj Mandir-kinoen, helt hysterisk! Vi var også og besøkte palasset i tilknytning til Amber-fortet, der elefantene har stampet oppover fjellsiden i hundrevis av år. Palasset ble gitt av maharajakongen til den nye føderale staten India i 1949. Maharajaene var dyktige alliansebyggere, og klarte å styre da mongolene (Djengis Khan og gjengen) erobret store deler av India. De klarte å holde på makten over en imponerende peroide; helt fra 700-tallet til uavhengigeheten i 1949 (autonom stat under britisk overherredømme fra midten av 1800-tallet). Vandret mye rundt i både fine og ufine strøk, inkludert en tur forbi Kathputli-slummen på vei tilbake for å betale skredderen, men da dessverre uten kamera.

Neste stopp var Pushkar. En liten, hellig og (ganske) rolig by, et velkomment avbrekk i mas og kjas. Her hadde vi en merkelig opplevelse på et av Indias 155000 postkontor. De hadde ikke hørt om konvolutter eller esker, og hadde isteden en skredder som sydde stoffomslag til alle brev og pakker. Enda mer fascinerende er det at pakkene kom fram i god behold i Norge noen uker etterpå. Vi var på kamelsafari utover i ørkenen, og kunne nyte litt non-veg mat og alkohol (som er bannlyst innenfor bygrensene). Første runde med skikkelig magetrøbbel, men lokal youghurt og linsesuppe gjør susen.

Etter et par dager tok vi en liten skolebuss til nærmeste togstasjon og dro videre til Udaipur. Her var vi i nok et overdådig palass som tilhører den «lokale» kongefamilien, mahranaene. Disse har holdt stand i enda større grad enn maharajaene. De tapte aldri mot mongolene, var ikke eid av Ostindiakompaniet, og betalte aldri skatt til britene. De var derimot de første av Indias mange kongedømmer som sluttet seg staten India. Selv om Indira Gandhi fratok kongene det meste av privilegier og land i 1971, har denne gjengen klart og snike seg unna ved å skifte eierskapet over til en stiftelse som de selv selfølgelig kontrollerer. Kongens eneste datter skal gifte seg i mars, og pyntingen av palasset var allerede i full gang. En horde av andre palass rundtom i byen er i familiens eie, og mange av dem er gjort om til hoteller for rike turister. I bypalasset bor omtrent 10 familier i festningsmurene, og deres oppgave er å lage og vedlikeholde kunsten der. Familiene; deres forfedre og deres barn er liksom tilstede på jorda for å gjøre dette. Selv om kastesystemet er forbudt, ser vi hele tiden eksempler på at det fortsatt holder sin klamme hånd over det indiske samfunnet. Ikke overalt, selvfølgelig. Vi håper tanken om at den man er og gjør skal bestemme mulighetene i livet, ikke hva man etter sigende gjorde i det forrige liv.

Deretter dro vi med jeep til Ranakpur. Vi har bodd ganske spartansk den siste uka, og nå bodde vi plutselig på et slags resort litt oppe i fjellene. I området er det mange som bekjenner seg til jainismen. Munkene og asketene fører en ekstremt streng levemåte, og er så opptatt av å ikke skade levene vesener at noen går med munnbind (for å unngå å spre bakterier) og koster foran seg på gaten med en liten kost! Det er to typer munker – de ene går hvitkledd, mens de andre går nakne!

Vi tok jeepene til en togstasjon som ligger litt lenger sør. Vi hadde et lite stopp for å bytte tog i Ahmedabad, og hele gjengen dro på MacDonald’s. Indisk mat er veldig godt, men det er krevende for oss med all krydder og saus. Så en MacChicken smakte helt fantastisk! (Storfe- og svinekjøtt får man ikke kjøpt).

Det er rett og slett umulig å forklare hvor annerledes India er – det må bare oppleves! Alle lyder, smaker, lukter – milevis unna det vi har opplevd tidligere. Snart er vi i Mumbai. Byen som huser Bollywood, noen av verdens største slummer, noen av verdens dyreste eiendommer, og flere prostituerte enn det er innbyggere i Oslo.

Hvert år sitter vi benket når World Travel Awards går av stabelen. Eller, vi gjør vel egentlig ikke det, men vi kan opplyse om at UAEs nasjonale flyselskap – Ethiad – er kåret til World’s Leading Airline de to siste årene. Og det merket vi godt på turen fra Frankfurt til Abu Dhabi for en ukes tid siden. Da turen nå skulle gå videre til Delhi måtte vi ta til takke med Jet Airways på grunn av overbooking, visstnok India’s finest international airline. Men som kjent er alt relativt, og la oss bare si det slik: Vi fikk en forsmak på hva som nok venter de neste ukene. Luksusskalaen starter litt lavere i India.

Overgangen fra Dubai til Delhi var så heftig at den vanskelig kan beskrives. Dubai er Jacob Winche-Lanche på steroider, mens Delhi er som en gigantisk, skitten utgave av 17. mai på Karl Johan, bare enda mer tettpakket. Vi ankom hotellet vårt i sekstiden om morgenen, og det var overraskende stille i gatene. Vi skimtet ikke stort annet enn slitne bygninger, masse søppel, noen løshunder, og en ensom inder som varmet seg på et lite bål midt i gata. Vi la oss til å sove, og våknet til det fullstendige kaos noen timer senere. Plutselig var området forvandlet til en gigantisk miks av Bollywood-musikk, matvogner, mopedverksteder, syngende trasvestitter og lekende unger. Jeg har kjent på den samme følelsen i Kabul tidligere, men intensiteten og inntrykkene er heftigere her fordi intimgrensene er borte, fordi alt er større, fordi det er så hinsides mange folk. Overalt.

Ankomst Dehli kl 0400

Byen har våknet

Vi brukte dagen på å omstille kroppen til alle nye lyder og lukter, og få vårt første møte med det indiske kjøkken. Og om det smakte! Fantastisk! Milevis bedre enn studentfavoritten Toro Tikka Masala, og mye billigere. Vi venter i spenning på «Delhi Belly» – magasjau på godt norsk – som visstnok er uungåelig.

Allerede neste morgen tok vi toget videre til Agra, byen som huser fantastiske byggverk fra mogultiden – deriblant Taj Mahal. En av verdens mest berømte bygninger, oppført som en hyllest til kjærligheten av Shah Jahan som var i bunnløs sorg etter å ha mistet sin tredje kone. India er kontrastenes land, og en visitt til Taj Mahal er inntett unntak. Man må vasse i søppel for å komme seg fra hovedveien og ned til parkområdet, og utsikten fra bygget er utover en av verdens mest forurensede elver. Men selve bygningen og parkene rundt blir heldigvis passet og stelt godt med av myndige vakter fra den indiske hæren. Taj Mahal er rett og slett noe av det vakreste vi har sett, noengang.

Taj Mahal – verdens vakreste bygg